II. De teologale eller guddommelige dyder (, )

1812 () Menneskelige dyder har sine røtter i de teologale dyder som setter menneskets evner i stand til å få del i den guddommelige natur, fordi de teologale dyder forholder seg umiddelbart til Gud. De setter kristne i stand til å leve i forhold til Den Hellige Treenighet. De har den ene og trefoldige Gud til opphav, beveggrunn og gjenstand.

1813 () De guddommelige dyder begrunner, besjeler og kjennetegner kristnes moralske handlemåte. De preger og gir liv til alle moralske dyder. Av Gud inngydes de i de troendes sjel for å sette dem i stand til å te seg som Guds barn og fortjene evig liv. De er pantet på at Den Hellige Ånd er til stede og handler i menneskets evner. Det finnes tre teologale (guddommelige) dyder: tro, håp og kjærlighet.

Troen ()

1814 () Troen er den guddommelige dyd ved hvilken vi tror på Gud og alt det Han har sagt oss og åpenbart for oss, og som den hellige Kirke fremlegger for oss å tro, for Han er sannheten selv. Ved troen "vier mennesket seg helt til Gud". Derfor er det den troende søker å kjenne og gjøre Gud vilje. "Den rettferdige skal leve i kraft av sin tro" (Rom 1, 17). Levende tro er "virksom i kjærlighet" (Gal 5, 6).

1815 Troens gave forblir i den som ikke har syndet mot den. Men "en tro uten gjerninger er død" (Jak 2, 26): uten håp og kjærlighet forener ikke troen den kristne fullt ut med Kristus og gjør ham ikke til et levende lem på Hans legeme.

1816 () Kristi disippel skal ikke bare bevare troen og leve av den, men han skal også bekjenne den, vitne om den med visshet og formidle den til andre: "Alle bør være rede til å bekjenne Kristus for menneskene og følge Ham på Hans vei mot korset gjennom de forfølgelser Kirken aldri er foruten". Å tjene og vitne om troen er nødvendig for å bli frelst: "Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene. Men den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himlene" (Matt 10, 32-33).

Håpet

1817 () Håpet er den teologale dyd ved hvilken vi lengter etter himlenes rike og det evige liv som vår lykke, i det vi setter vår lit til Kristi løfter og støtter oss, ikke til egne krefter, men til den hjelp som kommer fra Den Hellige Ånds nåde. "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast" (Hebr 10, 23). "Og denne Ånd har han i rikt mål utgydt over oss, ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, i håp skal kunne se frem til det evige livs arv" (Tit 3, 6-7).

1818 () Håpets dyd svarer til den lengsel etter lykke Gud har nedlagt i hvert menneskes hjerte; det tar opp i seg de håp som ansporer menneskelig virksomhet; det renser dem for å rette dem mot himlenes rike; det verner mot mismot; det er en støtte i forlatthet; det åpner hjertet i forventning om evig salighet. Håpets drivkraft bevarer mot selvgodhet og fører til nestekjærlighetens lykke.

1819 () Det kristne håp overtar og oppfyller det utvalgte folks håp som har sin opprinnelse og sitt forbilde i Abrahams håp, ham som Guds løfter til overmål ble oppfylt for i Isak, og som ble renset ved offerets prøvelse. "Mot alt håp satte han sitt håp, og ved sin tro ble han far til en mengde folkeslag" (Rom 4, 18).

1820 (, ) Det kristne håp utfoldes helt fra begynnelsen av Jesu forkynnelse i saligprisningene. Saligprisningene hever vårt håp mot himmelen som til det nye lovede land; de staker opp veien gjennom de prøvelser Jesu disipler har i vente. Men ved Jesu Kristi fortjenester og Hans lidelse opprettholder Gud i oss "håpet som ikke skuffer" (jfr. Rom 5, 5). I håpet "har vårt liv sitt anker, trygt og sterkt; gjennom det har vi feste innenfor forhenget, der hvor Jesus er trådt inn i forveien for oss" (Hebr 6, 19-20). Det er også et våpen som beskytter oss i frelsens kamp: "La oss iføre oss en rustning av tro og kjærlighet, og bruke håpet om frelsen som hjelm" (1 Tess 5, 8). Selv i prøvelse gir det oss glede: "Vær glade i håpet, utholdende i trengsel" (Rom 12, 12). Det kommer til uttrykk i bønn og næres av den, særlig av Fadervår som sammenfatter alt det håpet gir oss å lenges etter.

1821 (, ) Vi kan altså håpe på den himmelens herlighet Gud har lovet dem som elsker Ham og gjør Hans vilje. Under alle tilskikkelser må vi alle håpe, med Guds nådes hjelp, å "holde ut til enden" og få del i himmelens glede, som Guds evige belønning for de gode gjerninger som er blitt gjort ved Kristi nåde. I håp ber Kirken om at "alle mennesker må bli frelst" (1 Tim 2, 4). Den lengter etter å forenes med Kristus, sin brudgom, i himmelens herlighet:

Håp, min sjel, håp. Du kjenner ikke dagen og timen. Vær våken og på vakt, alt går så raskt, selv om din utålmodighet gjør uvisst det som er visst, og lang en kort stund. Tenk på at jo mer du kjemper, jo mer beviser du den kjærlighet du hyser til din Gud, og jo mer skal du en dag glede deg sammen med din elskede i en lykke og en henrykkelse som ingen ende vil ta.

Kjærligheten

1822 () Kjærligheten er den guddommelige dyd ved hvilken vi elsker Gud over alle ting for Hans egen skyld, og vår neste som oss selv for Guds kjærlighets skyld.

1823 () Jesus gjorde kjærligheten til det nye bud. Ved å elske sine egne "inntil enden" (Joh 13, 1) viser Han den kjærlighet Faderen har til Ham. Ved å elske hverandre etterligner disiplene Jesu kjærlighet som også de har i seg. Derfor sier Jesus: "Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet" (Joh 15, 9). Og videre: "Og dette er mitt bud: at deres skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere" (Joh 15, 12).

1824 () Kjærligheten, Åndens frukt og lovens fylde, holder Guds og Hans salvedes bud: "Bli i min kjærlighet! Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet" (Joh 15, 9-10).

1825 () Kristus døde for oss av kjærlighet da vi fremdeles var Hans "fiender" (Rom 5, 10). Herren byr oss, likesom Han, å elske like til våre fiender (jfr. Matt 5, 44), å gjøre oss til neste for den som er lengst borte, å elske de små og fattige som Ham selv.

Den hellige apostel Paulus tegner et enestående bilde av kjærligheten: "Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten. Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense" (1 Kor 13, 4-7).

1826 "Er jeg uten kjærlighet", legger apostelen til, "da er jeg intet". Og alt det som er fortrinn, tjeneste, ja, dyd, uten kjærlighet "er det meg ennå til ingen nytte" (1 Kor 13, 1-4). Kjærligheten overgår alle dyder. Den er den fremste av de teologale dyder: "Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten" (1 Kor 13, 13).

1827 (, ) Utøvelsen av alle dyder besjeles og anspores av kjærligheten. Den er "fullkommenhetens bånd" (Kol 3, 14); den er dydenes form; den fordeler og ordner dem i forhold til hverandre; den er utspring og mål for kristent moralliv. Kjærligheten sikrer og renser vår menneskelige evne til kjærlighet. Den hever denne evnen opp til den guddommelige kjærlighets overnaturlige fullkommenhet.

1828 () Å leve et moralsk liv besjelet av kjærligheten, forlener den kristne med Guds barns åndelige frihet. Han står ikke lenger foran Gud som en fryktsom trell, heller ikke som en leiekar som venter på lønn, men som en sønn som elsker igjen "Ham som elsket oss først" (jfr. 1 Joh 4, 19):

Enten vender vi oss bort fra det onde av frykt for straff, og da har vi trellesinn. Eller vi søker belønning, og da ligner vi leiekarer. Eller vi adlyder for det godes egen skyld og av kjærlighet til Ham som befaler (...), og da har vi barnesinn.

1829 () Kjærlighetens frukter er glede, fred og barmhjertighet; den fører til å gjøre vel og snakke trossøsken til rette; den er velvillig; den vekker gjensidighet og forblir kravløs og storsinnet; den består i vennskap og fellesskap:

Kjærligheten er fullendelsen av all vår gjerning. Den er målet; det er for å nå den at vi løper, det er i møte med den vi løper; når vi når frem, er det i den vi finner hvile.