IV. Syndens alvor - dødssynd og mindre alvorlig
synd (veniell synd, svakhetssynd)
1854
Syndene må vurderes etter hvor alvorlige de er. Forskjellen mellom
dødssynd og svakhetssynd, som allerede antydes i Skriften, er blitt vanlig i Kirkens
tradisjon. Den bekreftes av menneskelig erfaring.
1855
() Dødssynd ødelegger
kjærligheten i menneskets hjerte ved en alvorlig forseelse mot Guds lov;
den vender mennesket bort fra Gud, menneskets endelige mål og salighet,
ved å foretrekke et mindre gode fremfor Ham.
Veniell synd lar
kjærligheten forbli, selv om den krenkes og såres.
1856
() Dødssynd, som angriper det
livsprinsipp i oss som kjærligheten er, gjør det nødvendig
med en ny inngripen fra Guds miskunns side og med en hjertets omvendelse som
vanligvis finner sted innenfor rammen av forsoningens sakrament:
Når viljen
strekker seg etter noe som i seg selv er i strid med kjærligheten, som
retter oss inn mot vårt endemål, har synden etter selve sitt objekt
noe i seg som gjør den dødelig (...), enten den nå strider
mot kjærligheten til Gud, slik som gudsbespottelse, mened osv., eller mot
kjærligheten til nesten, slik som drap, ekteskapsbrudd osv. (...). Men
når synderens vilje av og til går i retning av noe som i seg selv
innebærer en mangel på orden, men som imidlertid ikke strider mot
kjærlighet til Gud eller nesten, slik som tomt snakk, unødig
latter osv., da er slike synder venielle.
1857
Det må foreligge til sammen tre omstendigheter for at en synd skal
være en dødssynd: "Den synd er en dødssynd hvis objekt
er en alvorlig sak, og som begås fullt ut bevisst og med overlegg".
1858
(, ) Sakens alvor forklares av de ti bud,
slik Jesus svarer den rike, unge mann: "Du skal ikke slå ihjel, ikke
bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke avlegge falsk vitnesbyrd, ikke bedra noen;
du skal hedre din far og din mor" (Mark 10, 19). Syndene kan være
mer eller mindre alvorlige: mord er alvorligere enn tyveri. Hvem de er som det
syndes mot, kommer også med i betraktingen: vold mot foreldre er i seg
selv alvorligere enn vold mot en ukjent.
1859 () En dødssynd krever
full bevissthet og fullt overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at
handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et
samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig
valg. Påstått uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være
forsettlig, men øker den tverimot.
1860 (, ) Ufrivillig uvitenhet kan
minske, ja, unnskylde ansvar for en alvorlig synd. Men alle forutsettes å
kjenne morallovens prinsipper slik de er innskrevet i hvert menneskes
samvittighet. Følelseslivets impulser, lidenskapene, kan også
minske syndens preg av å være villet og overlagt, på samme
måte som ytre press og sykdomsforstyrrelser. Synd ved ondskap, ved frivillig
å velge det onde, er den aller alvorligste.
1861
(, ) Mennesket eier den grunnleggende
mulighet til i full frihet å begår en dødssynd, slik som det
også forholder seg med kjærligheten. Den fører til tap av
kjærligheten og den helliggjørende nåde, det vil si
nådens stand. Dersom den ikke sones gjennom anger og Guds tilgivelse,
fører den til utelukkelse fra Kristi rike og den evige død i
helvetet, for vår frihet har mulighet til å treffe endelige valg,
uten mulighet for å omgjøres. Men selv om en handling i seg selv
kan forekomme oss å være en alvorlig synd, må vi overlate til
Guds rettferdighet og miskunn å dømme om den som foretar den.
1862
Det begås en svakhetssynd når man ikke iakttar den foreskrevne
morallov i mindre tungtveiende saker, eller når man overtrer moralloven i
en alvorlig sak, men uten fullt ut å vite det eller uten fullt overlegg.
1863
(, ) En svakhetssynd svekker
kjærligheten; den er uttrykk for en uordnet forkjærlighet for
skapte goder; den hindrer sjelen i å øve seg i dyder og moralske
goder; den fortjener timelig straff. Villet svakhetssynd som ikke angres, forbereder
oss litt etter litt på å begå dødssynd. Men en
svakhetssynd bryter ikke pakten med Gud. Med Guds nådes hjelp kan
mennesket gjøre opp for den. "Den fjerner ikke den
helliggjørende eller guddommeliggjørende nåde, heller ikke
kjærligheten og til sist den evige salighet":
Så lenge
mennesket befinner seg i kjødet, kan det umulig unngå synd, i det
minste små synder. Men det vi kaller småsynder, skal du ikke
betrakte som uskyldige: holder du dem for uskyldige når du veier dem,
skjelv da når du teller dem. Mange småting blir til en stor masse;
mange dråper fyller en hel elv; mange småkorn blir til en haug.
Hvilket håp har vi da? Fremfor alt å bekjenne...
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
1864
(, ) "Derfor sier jeg dere: Enhver
synd, enhver gudsbespottelse skal bli menneskene tilgitt, unntagen spott mot
ånden" (Matt 12, 31). Det finnes ingen grenser for
Guds miskunn, men den som med vilje nekter å ta imot Guds miskunn i
anger, kaster vrak på syndenes forlatelse og den frelse Den Hellige
Ånd gir. Slik forherdelse kan
føre til ubotferdighet inntil enden og evig fortapelse.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen
av 1992-utgaven - er .)
|