1. artikkel: Enkeltmennesket og samfunnet

I. Det menneskelige kalls samfunnsmessige preg

1878 () Alle mennesker kalles til samme mål, Gud selv. Det finnes en viss likhet mellom enheten mellom de guddommelige Personer og det brorskap som skal råde mennesker imellom i sannhet og kjærlighet. Kjærlighet til nesten hører uoppløselig sammen med kjærlighet til Gud.

1879 () Mennesket har behov for å leve i samfunn. Samfunnsliv er ikke noe som er lagt til mennesket utenfra, det er innskrevet i menneskenaturen. Ved å utveksle erfaringer med andre, ved å yte hverandre tjenester og ved å samtale med sine brødre utvikler mennesket sine muligheter, og slik svarer det til sitt kall.

1880 () Et samfunn er en samling mennesker som er knyttet organisk sammen ved et enhetsprinsipp som står utenfor den enkelte. Fordi samfunnet er både et synlig og et åndelig fellesskap, varer det i tid: det tar fortiden opp i seg og forbereder fremtiden. Gjennom samfunnet er hvert menneske en "arvtager", det får seg tildelt "talenter" som beriker dets identitet, og som det skal få til å bære frukt. Det er med rette enhver skylder å yte sitt bidrag til det samfunn han er en del av, samtidig som han skylder aktelse for de myndigheter som har ansvaret for det felles beste.

1881 () Ethvert samfunn bestemmes ut fra sitt mål og adlyder derfor bestemte regler, men "prinsippet, subjektet og målet for enhver sosial dannelse er - og bør også være - det enkelte menneske".

1882 () Visse samfunnsformer, slik som familien og staten, svarer mer umiddelbart til menneskets natur. De er en nødvendighet for mennesket. For å gi det størst mulige antall mennesker anledning til å ta del i sosialt liv, bør det oppmuntres til å danne frivillige organisasjoner og foreninger "med et økonomisk, kulturelt, sosialt, sportslig, rekreasjonsmessig, faglig eller politisk formål, både innenfor de enkelte politiske sammenslutninger og på verdensplan". Slik "sosialisering" er samtidig uttrykk for en naturgitt tendens hos mennesker til å slå seg sammen i et objektivt øyemed for å oppnå noe som overgår den enkeltes muligheter. Den utvikler personlige egenskaper, særlig den enkeltes medansvar og initiativrikdom. Den er en hjelp til å sikre den enkeltes rettigheter.

1883 () Sosialisering medfører også farer. For store inngrep fra statens side kan true det personlige initiativ. Kirkens lære har utviklet det som kalles subsidiaritetsprinsippet. Ifølge dette "skal ikke en høyere samfunnsinstans gripe inn i en lavere samfunnsinstans indre liv ved å frata den kompetanse, men den skal om nødvendig snarere støtte den og hjelpe den til å samordne sitt virke med andre samfunnsorganer, med det felles beste for øye".

1884 (, ) Gud har ikke villet forbeholde all makt for seg alene. Han gir hver skapning mulighet til å gjøre det den er i stand til, etter de evner som er nedfelt i dens natur. Dette er en styringsform samfunnslivet bør etterligne. Guds måte å styre verden på, som vitner om stor aktelse for menneskets frihet, burde være en kilde til klokskap for dem som styrer det menneskelige samfunn. De har plikt til å opptre som tjenere for det guddommelige forsyn.

1885 Subsidiaritetsprinsippet står i motsetning til all form for kollektivisme. Det setter grenser for statlige inngrep. Det har til hensikt å harmonisere forholdet mellom individ og samfunn. Det går i retning av å innføre en sann internasjonal orden.