II. Omvendelse og samfunn
1886
(, ) Samfunnet er uomgjengelig
nødvendig for at mennesket skal kunne virkeliggjøre sitt kall.
Med dette mål for øye må man respektere et rettmessig
hierarki mellom ulike verdier som "gjør at fysiske og instinktive
sider underlegges de indre og åndelige":
Samfunnslivet
må først og fremst sees på som en åndelig virkelighet.
Det består nemlig i å utveksle kunnskaper i lys av sannheten, i
å utøve rettigheter og oppfylle plikter, i å kappes om
å søke det moralsk gode, i felles nytelse av det skjønne i
alle dets tillatte former, i alltid å være rede til å gi
andre del i det beste hos en selv og felles ønske om stadig
større åndelig berikelse. Dette er de verdier som bør
besjele og være retningsgivende for kulturliv, økonomi,
samfunnsorganisering, politiske bevegelser og regimer, lovgivning og alle andre
uttrykk for samfunnslivet, som er under kontinuerlig utvikling.
1887
(, ) Ombytting av mål og midler, som fører til at noe
som bare er et middel, blir et mål i seg selv, eller til at mennesker
betraktes som rene midler med henblikk på et mål, avføder
urettferdige strukturer som "vanskeliggjør, ja, umuliggjør
kristen livsførsel i samsvar med den guddommelige lovgivers bud".
1888
(, ) Det er under slike forhold man
må benytte seg av enkeltmenneskets åndelige og moralske evner og
stadig på nytt kreve indre omvendelse, for å oppnå
samfunnsmessige forandringer som virkelig tjener til menneskets beste. Selv om
hjertets omvendelse inntar førsteplassen, utelukker den langt fra, den
forplikter snarere, til å sanere samfunnsordninger og livsbetingelser,
når de er årsak til synd, slik at de bringes i samsvar med normene
for rettferdighet og fremmer det gode i stedet for å legge hindringer i
veien for det.
1889
() Uten nådens hjelp er ikke
mennesket i stand til "å finne den ofte smale sti mellom feighet som
gir etter for det onde, og vold som mener seg å bekjempe det, men som i
virkeligheten gjør vondt verre". Dette er kjærlighetens
vei, det vil si kjærligheten til Gud og nesten. Kjærligheten
utgjør det største sosiale bud. Den akter på medmennesket
og dets rettigheter. Den krever rettferdighet og er det eneste som setter oss i
stand til å ivareta den. Den ansporer til et liv i selvoppofrelse:
"Den som prøver å frelse livet, han skal miste det, mens den
som setter livet til, han skal vinne det og leve" (Luk 17, 33).
Kort sagt
1890
Det finnes en viss likhet mellom enheten mellom de guddommelige Personer og det
brorskap som skal råde grunnen mellom mennesker.
1891
For å utvikle seg i samsvar med sin natur har mennesket behov for sosialt
liv. Visse
samfunnsformer, slik som familien og staten, svarer mer umiddelbart til
menneskets natur.
1892
"Prinsippet, subjektet og målet for enhver sosial dannelse er - og
bør være - det enkelte menneske".
1893
Det bør oppmuntres til bred deltagelse i frivillige organisasjoner og
foreninger.
1894
I følge subsidiaritetsprinsippet bør hverken staten eller
storsamfunnet erstatte det initiativ og ansvar som ligger hos enkeltmennesker
og lavere samfunnsinstanser.
1895
Samfunnet bør legge forholdene til rette for utøvelse av dyd, og
ikke legge hindringer i dydens vei. En sunn forståelse av hierarkiet
mellom verdier bør være dets inspirasjonskilde.
1896
Der hvor synd vansirer samfunnslivet, må man oppfordre til hjertets
omvendelse og påkalle Guds nåde. Kjærligheten driver frem
rettmessige reformer i samfunnet. Det finnes ingen løsning på
sosiale spørsmål utenfor Evangeliet.
|