2. artikkel: Deltagelse i samfunnslivet

I. Myndighetene

1897 () "Samfunnslivet ville mangle orden og fruktbarhet dersom det ikke fantes mennesker som på lovlig vis var blitt utstyrt med myndighet til å ta vare på samfunnets institusjoner og til å arbeide for det felles beste på en tilfredsstillende måte".

"Myndighet" kaller vi det når enkeltpersoner eller institusjoner utsteder lover og forordninger for andre mennesker, og forventer å bli adlydt.

1898 Ethvert samfunn har behov for å bli styrt av en myndighet. Dette har sin grunn i menneskets natur. For å holde staten sammen er det nødvendig med myndighet. Den har til oppgave så langt det er mulig å sikre fellesskapets beste.

1899 () Den myndighet den moralske orden krever, utgår fra Gud: "Enhver må underordne seg de myndigheter vi har over oss. For all myndighet har sin rot i Gud, og de styrende er innsatt av ham. Slik at den som setter seg opp mot myndighetene, gjør opprør mot den orden Gud har fastsatt. Og opprørere nedkaller straffen over seg selv" (Rom 13, 1-2).

1900 (, ) Plikten til å adlyde innebærer at alle må vise myndighetene skyldig ære, akte dem, og i den monn de fortjener det, gi uttrykk for takknemlighet og velvilje overfor myndighetspersoner.

Fra den hellige pave Clemens av Romas penn har vi bevart Kirkens eldste bønn for statens myndigheter:

Gi dem, Herre, sunnhet, fred, enighet og fasthet, slik at de på uklanderlig vis kan utøve den myndighet som du har gitt dem. For du, himmelske Herre, evige konge, gir menneskenes barn herlighet og ære og myndighet over det som er på jorden. Led du, Herre, deres sinn mot det som er godt og velbehagelig for deg, slik at de i fred og mildhet fromt utøver den myndighet som du har gitt dem og får del i din nåde.

1901 () Selv om myndighetsutøvelse hører med til en orden som er fastlagt av Gud, bør "valget av regjerningsform og ledere overlates til borgernes frie beslutning".

Ulike politiske styringsformer er moralsk sett tillatelige under den forutsetning at de bidrar til det rettmessige felles beste for det samfunn som velger dem. Styringsformer som er av en slik art at de strider mot naturloven, den offentlige orden og grunnleggende menneskerettigheter, kan ikke virke til det felles beste i de nasjoner hvor de har tvunget seg frem.

1902 (, ) En myndighet er ikke moralsk rettmessig i kraft av seg selv. Den skal ikke opptre tyrannisk, men virke til det felles gode "som en moralsk kraft som støtter seg til den enkeltes frihet og ansvarsbevissthet":

Menneskelig lovgivning er lov bare i den monn den er i samsvar med sunn fornuft; av dette fremgår det at den er rettskraftig ut fra den evige lov. I den monn den avviker fra fornuften, må man erklære den for urettferdig, for den svarer ikke til begrepet lov; i stedet ville den snarere være en form for vold.

1903 () En myndighet er bare rettmessig dersom den søker vedkommende gruppes felles gode, og dersom den benytter seg av moralsk sett lovlige midler for å oppnå det. Dersom lederne skulle foreskrive urettferdige lover eller foreta seg noe som er i strid med den moralske orden, kan ikke slike tiltak være tvingende for samvittigheten. "I slike tilfeller opphører en myndighet å være det den er, og utarter til undertrykkelse".

1904 "Det er å foretrekke at enhver myndighet oppveies av andre myndighetsorganer som holder den innenfor visse grenser. Det er dette som er "rettsstatsprinsippet" hvor det er loven som er den høyeste instans og ikke menneskers vilkårlighet".