Annen del: De ti bud

"Mester, hva godt må jeg gjøre..?"

2052 () "Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?" Til den unge mannen som stiller Ham dette spørsmålet, svarer Jesus først ved å vise til nødvendigheten av å anerkjenne Gud som "den ene gode", som innbegrepet på godhet og kilde til alt som er godt. Deretter sier Jesus til ham: "Men vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene". Deretter begynner Han å regne opp for sin samtalepartner de budene som angår kjærlighet til nesten: "Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke avlegge falsk vitnesbyrd, du skal hedre din far og din mor". Jesus sammenfatter til sist disse budene i positiv form: "Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 19, 16-19).

2053 (, ) Til dette første svaret legges så det annet: "Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg" (Matt 19, 21). Dette svaret opphever ikke det første. Jesu Kristi etterfølgelse innebærer overholdelse av budene. Loven oppheves ikke, men mennesket oppfordres til å gjenfinne den i sin Mesters person, Han som er den fullkomne oppfyllelse av Loven. I de tre synoptiske evangelier settes Jesu oppfordring til den rike unge mann om å følge Ham med en disippels lydighet og i overholdelse av budene, i forbindelse med oppfordringen til et liv i fattigdom og kyskhet. De evangeliske råd er uløselige forbundet med budene.

2054 () Jesus gjentok de ti bud, men Han gav til kjenne den Åndens kraft som virker gjennom deres bokstav. Han forkynte den overholdelse av Loven som er "bedre enn de lovkyndige og fariseernes" (Matt 5, 20), bedre enn hedningenes. Han utla alt det som budene innebærer. "Dere har hørt det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke slå i hjel...". Men jeg sier dere, at enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten" (Matt 5, 21-22).

2055 () Da Han ble spurt: "Hvilket er det største bud i Loven"?, svarte Jesus: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det første og største bud. Men det annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele Loven, og Profetene med" (Matt 22, 37-40). Dekalogen må tolkes i lys av det dobbelte og ene budet om kjærlighet, som er Lovens fylde:

Disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: Du skal elske din neste som deg selv. For kjærligheten gjør ingen urett mot nesten. Så er da hele Loven oppfylt i kjærligheten (Rom 13, 9-10).

Dekalogen i Den Hellige Skrift

2056 (, ) Ordet "Dekalog" betyr bokstavelig "ti ord" (Ex 34, 28; Deut 4, 13; 10, 4). Disse "ti ord" åpenbarte Gud for sitt folk på det hellige fjell. Han skrev dem "med sin finger" (Ex 31, 18; Deut 5, 22), til forskjell for de andre påbudene som Moses skrev ned. De utgjør dermed Guds ord i særlig forstand. De er blitt oss overlevert i Exodus og Deuteronomium. Allerede i Det Gamle Testamente viser de hellige bøker til de "ti ord", men det er først i den nye pakt i Jesus Kristus at deres fulle betydning åpenbares.

2057 (, ) Dekalogen må først forståes innenfor sammenhengen med utfarten fra Egypt som er Guds store frigjøringsverk i den gamle pakt. Enten de "ti ord" har forbuds form, eller er positivt utformet (slik som: "Du skal ære din far og din mor"), er rammen for dem et liv befridd fra syndens trelldom. Dekalogen er livets vei:

Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik (Deut 30, 16).

Dekalogens frigjørende kraft kommer til syne for eksempel i budet om sabbatshvile som også gjelder innflyttere og treller:

Husk at du selv var trell i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm (Deut 5, 15).

2058 () De "ti ord" sammenfatter og kunngjør Guds Lov: "Disse ordene talte Herren oppe på fjellet med høy røst til dere, hele menigheten, ut av ilden, skyene og mørket. Mer sa han ikke. Han skrev budene på to steintavler, som han gav meg" (Deut 5, 22). Derfor kalles de to tavlene "vitnesbyrdet" (Ex 25, 16). De inneholder nemlig betingelsene for den pakt som ble inngått mellom Gud og folket. Disse "lovtavlene" (Ex 31, 18; 32, 15; 34, 29) skal legges ned i "paktskisten" (Ex 25, 16; 40, 1-2).

2059 (, ) Disse "ti ord" uttales av Gud midt under en teofani ("Ansikt til ansikt talte Herren med dere ut av ilden på fjellet": Deut 5, 4). De utgjør en del av den åpenbaring av seg selv og sin herlighet Gud foretar. De ti buds gave er den gave Gud gir seg selv og sin hellige vilje ved. Ved å gi sin vilje til kjenne åpenbarer Gud seg for sitt folk.

2060 () Budene og loven er del av den pakt Gud slutter med sine egne. Ifølge Exodus-boken finner åpenbaringen av de "ti ord" sted mellom paktstilbudet og paktsinngåelsen - etter at folket har forpliktet seg til å "gjøre" alt det Herren har sagt og være "lydige" mot det (Ex 24, 7). Dekalogen overleveres først etter at det er blitt minnet om paktslutningen ("Herren vår Gud sluttet en pakt med oss ved Horeb": Deut 5, 2).

2061 () Budene får sin fulle mening innenfor rammene av pakten. Ifølge Skriften får menneskets moralske handlemåte mening i og gjennom pakten. Det første av de "ti ord" minner om at Gud elsket sitt folk først:

Og siden det hadde funnet sted en overgang fra frihetens paradis til denne verdens slaveri som straff for synd, taler dekalogens første ord, det vil si det første ord i Guds bud, om frihet: "Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av Egyptens land, ut av trellehuset" (Ex 20, 2; Deut 5, 6).

2062 (, ) Budene i egentlig forstand kommer på annenplass; de sier hva tilhørigheten til Gud ved paktsinngåelsen innebærer. Moralsk livsførsel er svar på Herrens kjærlighetsfulle inngripen. Den uttrykker takknemlighet og æresbevisning overfor Gud, den er takksigelsestjeneste. Den er å samarbeide med den plan Gud følger gjennom historiens gang.

2063 () Pakten og dialogen mellom Gud og mennesket bekreftes også ved at alle påbudene uttales i første person ("Jeg er Herren.."), henvendt til annen person ("Du..."). I alle Guds bud er det det personlige pronomen i entall som er mottageren. Gud gjør sin vilje kjent for hver enkelt samtidig som for hele folket:

Herren påla å elske Gud og å være rettferdig mot nesten slik at mennesket hverken skulle være urettferdig eller Gud uverdig. Slik gjorde Gud ved Dekalogen mennesket rede til å bli sin venn og til å ha ett hjerte med sin neste. (...). Dekalogens ord forblir uendret blant oss (kristne). Så langt fra å ha blitt opphevet er de blitt utfoldet og utviklet ved Herrens komme i kjødet.

Dekalogen i Kirkens Tradisjon

2064 Kirkens Tradisjon, i trofasthet mot Skriften og Jesu eksempel, tillegger Dekalogen grunnleggende mening og betydning.

2065 Siden den hellige Augustins tid har "de ti bud" inntatt en fremtredende plass i trosundervisningen av dåpskandidater og troende. I det 15. århundre ble det vanlig å fremstille Dekalogens bud i verseform som var lett å lære utenat. Den er fremdeles i bruk den dag i dag. Kirkens katekismer har ofte fremstilt den kristne moral ved å følge rekkefølgen i "de ti bud".

2066 Oppdelingen og nummereringen av budene har variert opp gjennom historien. Denne katekismen følger den oppdelingen som ble foretatt av St. Augustin, og som er blitt vanlig i Den Katolske Kirke. Den er også vanlig i de lutherske kirkesamfunn. De greske kirkefedre delte dem opp på en litt annen måte som vi finner igjen i de ortodokse Kirker og i de reformerte kirkesamfunn.

2067 () De ti bud fremsetter krav om kjærlighet til Gud og nesten. De tre første omhandler fremfor alt kjærlighet til Gud, og de syv andre kjærlighet til nesten.

Slik kjærligheten innebærer to bud som Herren forbinder hele loven og profetene med (...), slik er de ti bud delt i to tavler. Tre er skrevet på én tavle, syv på den andre.

2068 (, ) Tridentinerkonsilet lærer at de ti bud forplikter kristne, og at det rettferdiggjorte mennesket fremdeles har plikt til å overholde dem. Dette bekreftes av det annet Vatikankonsil: "Som apostlenes etterfølgere mottar biskopene av Herren (...) det oppdrag å lære alle folkeslag og forkynne Evangeliet for all skapningen, for at hvert menneske skal nå frem til frelsen ved troen, dåpen og overholdelsen av budene".

Enheten i Dekalogen

2069 () Dekalogen utgjør et hele. Hvert "ord" viser til hvert av de andre og til alle; de betinger hverandre gjensidig. De to tavler belyser hverandre; de utgjør et organisk hele. Å overtre ett bud er å misligholde dem alle. Vi kan ikke ære andre mennesker uten å velsigne Gud som har skapt dem. Det er umulig å tilbe Gud uten å elske alle de mennesker Han har skapt. Dekalogen forener teologalt liv og menneskets liv i samfunnet.

Dekalogen og naturloven

2070 () De ti bud er en del av Guds åpenbaring. De lærer oss samtidig menneskets sanne menneskelighet å kjenne. De vektlegger menneskets grunnleggende plikter og derfor indirekte dets grunnleggende rettigheter, de som er nedlagt i menneskets natur. Dekalogen gir på en særlig måte uttrykk for "den naturlige lov":

Fra opphavet av nedla Gud i menneskenes hjerte den naturlig lovs påbud. Først nøyde Han seg med å minne om dem. Dette var Dekalogen.

2071 (, ) Til tross for at budene i Dekalogen var tilgjengelige for fornuften alene, ble de åpenbart. Den syndige menneskehet hadde behov for en slik åpenbaring for å oppnå en fullstendig og sikker forståelse av hva naturens lov innebar:

En fullstendig forklaring av Dekalogens bud var påkrevet i syndens tilstand på grunn av at fornuftens lys var blitt fordunklet og viljen ført på avveie.

Vi kjenner Guds bud gjennom den guddommelige åpenbaring Kirken legger frem for oss, og ved samvittighetens røst.

Dekalogens forpliktende karakter

2072 (, ) Siden de ti bud gir uttrykk for menneskets grunnleggende skyldighet overfor Gud og nesten, gir de i utgangspunktet alvorlige forpliktelser til kjenne. I sin grunn er de uforanderlige og alltid og overalt forpliktende. Ingen kan frita fra dem. De ti bud er innskrevet av Gud i menneskets hjerte.

2073 Lydighet mot budene medfører forpliktelser som i sak er mindre alvorlige. Slik er krenkelse i ord forbudt etter det femte bud, men noen alvorlig synd kan den bare være etter som omstendighetene og hensikten hos den som fremsetter den, tilsier det.

"Skilt fra meg kan dere ingenting gjøre"

2074 (, ) Jesus sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre" (Joh 15, 5). Den frukt som omtales i dette ordet, er helligheten i et liv som gjøres fruktbart ved foreningen med Kristus. Når vi tror på Jesus Kristus, har del i Hans mysterier og overholder Hans bud, da kommer Frelseren selv og elsker i oss sin Far og sine brødre, vår Far og våre brødre. Takket være Ånden blir Han i sin person den levende og indre norm for vår handlemåte. "Og dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere" (Joh 15, 12).

Kort sagt

2075 "Hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv? - Vil du virkelig gå inn til livet, så hold budene" (Matt 19, 16-17).

2076 I gjerning og forkynnelse bekreftet Jesus at Dekalogen består.

2077 Dekalogen blir gitt innenfor rammene av den pakt Gud inngår med sitt folk. Guds bud henter sin sanne mening i og ved denne paktsslutningen.

2078 I trofasthet mot Skriften og Jesu eksempel har Kirkens Tradisjon tilkjent Dekalogen en fremtredende betydning og mening.

2079 Dekalogen utgjør et organisk hele hvor hvert "ord" eller "bud" viser til helheten. Å overtre ett bud er å misligholde hele loven.

2080 Dekalogen utgjør et særlig uttrykk for naturloven. Vi kjenner den ved guddommelig åpenbaring og menneskelig fornuft.

2081 De ti bud fremsetter i sitt grunninnhold alvorlige forpliktelser. Imidlertid medfører lydighet mot budene også forpliktelser som i sak er mindre alvorlige.

2082 Hva Gud befaler, gjør Han mulig ved nåden.