Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library

Den Katolske Kirkes Katekisme

IntraText CT - Text

  • Tredje hoveddel: Livet i Kristus
    • Annen del: De ti bud
      • Første kapittel: "Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn"
        • 1. artikkel: Det første bud
Previous - Next

Click here to show the links to concordance

1. artikkel: Det første bud

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem (Ex 20, 2-5).

For så står det skrevet: "Det er Herren din Gud du skal hylde, og ham alene du skal tjene" (Matt 4, 10).

I. "Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene"

2084 (, ) Gud gir seg til kjenne ved å minne om sin allmektige, velvillige og frigjørende gjerning i historien til den Han henvender seg til: "Jeg førte deg ut av Egypt, av trellehuset". Dette første ordet inneholder det første bud i Loven: "Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene (...). Dere skal ikke holde dere til andre guder" (Deut 6, 13-14). Guds første kall og rettferdige krav er at mennesket tar imot Ham og tilber Ham.

2085 (, ) Den ene, sanne Gud åpenbarer først sin herlighet for Israel. Åpenbaringen av hva mennesket er kalt til og hva det i sannhet er, er knyttet til åpenbaringen av Gud. Mennesket er kalt til å gjøre Gud kjent ved å handle i samsvar med å være skapt "i Guds bilde og likhet":

Det vil aldri finnes noen annen Gud, Tryfo, og aldri har det funnets noen annen fra evighet (...) enn Han som skapte og ordnet universet. Vi mener ikke at vår Gud er forskjellig fra deres. Han er den samme som den som førte deres fedre ut av Egypt "ved mektig hånd og utstrakt arm". Vi setter ikke vårt håp til noen annen, for det finnes ikke, men til den samme som dere, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

2086 (, ) "Det første av budene innbefatter tro, håp og kjærlighet. For den som sier Gud, sier nemlig et vesen som er varig, ubevegelig, alltid den samme, trofast, fullkomment rettferdig. Av dette følger at vi nødvendigvis må godta Hans Ord og ha hel og full tro og tillit til Ham. Han er allmektig, rik på miskunn, uendelig innstilt på å gjøre godt. Hvem skulle kunne la være å sette all sin forhåpning til Ham? Hvem skulle kunne la være å elske Ham ved synet av de skatter av godhet og ømhet Han har overøst oss med? Derfor ordlegger Gud seg i Den Hellige Skrift slik, enten som innledning eller som avslutning på budene: "Jeg er Herren"".

Troen ()

2087 () Vårt moralliv har sitt utspring i troen på Gud som åpenbarer sin kjærlighet. Den hellige Paulus taler om "å gi seg inn under (Gud) i tro" (Rom 1, 5; 16, 26) som den fremste skyldighet. Han forklarer at mangel på Gudserkjennelse er utgangspunktet for alle slags moralske villfarelser. Vår skyldighet overfor Gud består i å tro på Ham og vitne om Ham.

2088 () Det første bud krever av oss at vi nærer og bevarer vår tro med klokskap og årvåkenhet og forkaster alt som står den imot. Det finnes forskjellige måter å synde mot troen på:

Overlagt tvil angående troen ser bort fra eller nekter å holde for sant det som Gud har åpenbart og som Kirken fremlegger. Ufrivillig tvil betegner å nøle med å tro, det vanskelige i å overvinne innvendinger mot troen eller også den engstelighet som stammer fra troens uklarhet. Dersom tvil med vitende og vilje pleies, kan den føre til sinnets forblindelse.

2089 (, ) Vantro er å se bort fra den åpenbarte sannhet eller med vilje å nekte å gi den sin tilslutning. "Heresi (kjetteri) er hårdnakket fornektelse etter dåpen av en sannhet som må tros med guddommelig og katolsk tro, eller hårdnakket tvil angående en slik sannhet. Apostasi (frafall) er total forkastelse av den kristne tro. Skisma (splittelse) er å nekte underkastelse under paven eller fellesskap med de Kirkens lemmer som er lydige mot ham".

Håpet ()

2090 () Når Gud åpenbarer seg og kaller på mennesket, kan det ikke fullt ut besvare den guddommelige kjærlighet av egne krefter. Det må håpe at Gud vil gi det evne til å elske Ham igjen, og til å etterleve kjærlighetsbudet. Håp er trygg forventning om Guds velsignelse og det salige syn; det er også frykt for å krenke Hans kjærlighet og nedkalle straff.

2091 () Det første bud rammer også synder mot håpet, nemlig fortvilelse og formastelse:

Ved fortvilelse slutter mennesket å håpe på å motta personlig frelse fra Gud, hjelp til å nå frem til frelsen eller forlatelse for sine synder. Den står i motsetning til Guds godhet, Hans rettferd - for Herren er trofast i sine løfter - og Hans miskunn.

2092 () Av formastelse finnes det to slag. Enten overvurderer mennesket sine egne evner (det håper å kunne frelse seg selv uten hjelp ovenfra), eller det trekker for store veksler på den guddommelige allmakt og miskunn (det håper å få tilgivelse uten omvendelse og gå inn til herligheten uten fortjeneste).

Kjærligheten ()

2093 Troen på Guds kjærlighet bærer i seg oppfordring til og krav om å gjengjelde den guddommelige kjærlighet med oppriktig kjærlighet. Det første bud befaler oss å elske Gud over alle ting og skapningen for Hans skyld og på grunn av Ham.

2094 (, ) Det er ulike måter å synde mot Guds kjærlighet på: likegyldigheten tar ikke hensyn til eller nekter å ta Guds kjærlighet med i betraktningen; den misakter dens omsorg og benekter dens kraft. Utakknemligheten unnlater eller nekter å anerkjenne Guds kjærlighet og å gjengjelde kjærlighet med kjærlighet. Lunkenhet er å nøle med eller unnlate å gjengjelde den guddommelige kjærlighet, den kan medføre at man nekter å følge kjærlighetens drift. Akedi eller åndelig latskap nekter seg like til den glede som kommer fra Gud, og føler vemmelse ved Guds godhet. Hat mot Gud stammer fra hovmot. Hatet setter seg opp mot Guds kjærlighet, Ham hvis godhet det benekter, og som det mener seg berettiget til å forbanne som den som forbyr synd og ilegger straff.

II. "Ham alene skal du tjene"

2095 () De teologale dyder, tro, håp og kjærlighet, former og besjeler de moralske dyder. Slik får kjærligheten oss til å gi Gud det som vi rettmessig skylder Ham som skapninger. Gudsfrykts dyd gjør oss rede til å innta en slik holdning.

Tilbedelse ()

2096 Tilbedelse er den første gjerning gudsfrykts dyd øver. Å tilbe Gud vil si å anerkjenne Ham som Gud, som Skaper og Frelser, Herre og Mester over alt som er til, som uendelig kjærlighet, rik på miskunn. "Det er Herren din Gud du skal hylde, og ham alene du skal tjene" (Luk 4, 8), sier Jesus med et sitat fra Deuteronomium (Deut 6, 13).

2097 () Å tilbe Gud er å erkjenne "skapningens intethet", den som bare er til ved Gud, i ærefrykt og fullstendig underkastelse. Å tilbe Gud er som Maria i Magnificat å lovprise Ham, opphøye Ham og å ydmyke seg selv og bekjenne i takknemlighet at Han har gjort store ting, og at Hans navn er hellig. Å tilbe den ene Gud setter mennesket fri fra selvsøken, fra syndens trelldom og verdens avgudsdyrkelse.

Bønn ()

2098 () De tros-, håps- og kjærlighetsgjerninger som det første bud befaler, oppfylles i bønnen. Sinnets løftelse mot Gud er uttrykk for vår tilbedelse av Ham: lovprisnings- og takksigelsesbønn, bønn for andre og for oss selv. Bønn er den uomgjengelige forutsetning for å kunne oppfylle Guds bud. "De skulle alltid be og aldri gå trett" (Luk 18, 1).

Offer

2099 () Det er rett å bære offer frem for Gud som tegn på tilbedelse og takknemlighet, bønnfallelse og samfunn: "Hver gjerning gjort for å knytte seg til Gud i hellig samfunn og for å bli salig, er et sant offer".

2100 (, , ) For å være sannferdig må det ytre offer uttrykke det åndelige offer: "En sønderbrutt ånd er mitt offer..." (Sal 51, 19.) Den gamle pakts profeter tordnet ofte mot ofringer uten tilsvarende indre holdning og uten forbindelse med kjærlighet til nesten. Jesus minner om dette ordet hos profeten Hoseas: "Miskunn, ikke ofringer, er det jeg vil ha" (Matt 9, 13; 12, 7). Det eneste fullkomne offer er det offer Kristus frembar på korset som en full og hel offergave til Faderens kjærlighet, og til vår frelse. Ved å forene oss med Hans offer kan vi gjøre vårt liv til et offer for Gud.

Løfter og løfteavleggelser

2101 (, ) Ved forskjellige anledninger avlegger den kristne løfter til Gud. Ved dåp og ferming, ekteskap og ordinasjon avlegges det alltid slike. Av personlig fromhet kan den kristne også love Gud å utføre visse handlinger, be visse bønner, gi visse almisser, dra på pilgrimsferd, osv. Troskap mot løfter gitt til Gud er å vise ærefrykt for Guds majestet og kjærlighet til den trofaste Gud.

2102 "Et løfte, det vil si et villet og frivillig løfte til Gud om et mulig og bedre gode, må overholdes i kraft av gudsfryktens dyd". Et løfte er en from gjerning hvor en kristen gir seg selv til Gud eller lover Gud å utføre en god gjerning. Når vedkommende oppfyller løftet, gir han Gud det han hadde lovet og viet til Ham. Apostelgjerningene viser at St. Paulus var opptatt av å oppfylle det han hadde lovet.

2103 (, ) Kirken ser noe forbilledlig i løftet om å leve etter de evangeliske råd:

Kirken, vår Mor, gleder seg over å finne en rekke menn og kvinner i sitt skjød som nærmere slutter seg til Frelserens fornedrelse og tydelig gir den til kjenne for verden ved selv, i Guds barns fulle frihet, å velge fattigdommen og gi avkall på sin egenvilje: for Guds skyld og til egen fullkommengjørelse underkaster de seg, ut over det som er påbudt, et annet menneske, for fullstendigere å forene seg med den lydige Kristus.

I visse tilfeller kan Kirken, hvor det foreligger rimelig grunn, frita fra avlagte løfter.

Religionens samfunnsmessige forpliktelse og retten til religionsfrihet

2104 (, ) "Alle mennesker har plikt til å søke sannheten, særlig hva Gud og Hans Kirke angår, og etter å ha funnet den, gi den sin tilslutning og være tro mot den". Denne plikten stammer fra "selve menneskenaturen". Den står ikke i motsetning til en "oppriktig aktelse" for de ulike religioner som "ikke sjelden gjenspeiler en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker", heller ikke til kravet om kjærlighet som driver kristne "til å handle med kjærlighet, klokskap, tålmodighet mot dem som er på villspor eller er uvitende om troen".

2105 (, ) Plikten til å dyrke Gud på sant vis angår mennesket både som individ og som samfunnsvesen. Dette er "den tradisjonelle katolske lære om menneskers moralske forpliktelse overfor den sanne religion og Kristi ene Kirke". Kirken, som uten opphør forkynner Evangeliet for menneskene, arbeider for at de skal kunne "gjennomsyre med kristent sinnelag de ulike mentaliteter og livsformer, lover og strukturer i det samfunn de lever i". Kristnes samfunnsmessige forpliktelse er å respektere og vekke i hvert enkelt menneske kjærligheten til det som er sant og godt. Den pålegger dem å gi til kjenne den eneste sanne religions gudsdyrkelse, den som står ved lag i den katolske og apostoliske Kirke. De kristne er kalt til å være verdens lys. Slik stiller Kirken til skue Kristi kongevelde over all skapningen og særlig over det menneskelige samfunn.

2106 (, , ) "I religiøse saker må ingen tvinges til å handle mot sin samvittighet og heller ikke, innenfor rimelighetens grenser, hindres i å handle etter sin samvittighet, privat og offentlig, individuelt eller sammen med andre. Denne retten er tuftet på selve menneskets natur hvis verdighet gjør at den fritt gir sin tilslutning til den guddommelige sannhet som overgår den timelige orden. Derfor "blir den værende selv hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og gi den sin tilslutning".

2107 "Dersom sivilrettslige særretter tilkjennes et gitt religiøst samfunn i statens lovgivning på grunn av de særlige omstendigheter folkene befinner seg i, er det på samme tid påkrevet at retten til frihet i religiøse saker anerkjennes og respekteres for alle borgeres og alle religiøse samfunns vedkommende".

2108 () Retten til religionsfrihet innebærer hverken moralsk tillatelse til å slutte seg til villfarelse, heller ikke en formodentlig rett til å fare vill, men en naturgitt menneskerett til sivil frihet, det vil si trygghet mot ytre overgrep i religiøse saker, innenfor rimelighetens grenser, fra de politiske myndigheters side. Denne naturlige rettighet bør anerkjennes i samfunnets lovgivning slik at den der inngår som en borgerrett.

2109 (, ) Retten til religionsfrihet kan i seg selv hverken være ubegrenset eller bare begrenset av en "offentlig orden", forstått på en positivistisk eller naturalistisk måte. De "rimelighetens grenser" som er innebygget i den, må fastlegges i hver enkelt samfunnsmessig situasjon med politisk klokskap, ifølge det som er påkrevet av det felles beste, og stadfestet av sivil myndighet etter "juridiske regler som er i samsvar med den objektive moralske orden".

III. "Du skal ikke ha andre guder enn meg"

2110 Det første bud forbyr å ære andre guder enn den Ene Herre som åpenbarte seg for sitt folk. Det unnsier overtro og vantro. Overtro er en slags forvrengt religiøs overdrivelse; vantro er en last som står i motsetning til gudsfryktens dyd.

Overtro

2111 Overtro er en avsporing av den religiøse følelse og den praksis den medfører. Overtroen kan gi seg skinn av å være i samsvar med den dyrkelse vi vier den sanne Gud, for eksempel ved å tilskrive visse skikker, som i og for seg er tillatte og nødvendige, en nesten magisk betydning. Å knytte bønners og sakramentale tegns virkning til deres rent ytre form, uten den nødvendige indre holdning, er å henfalle til overtro.

Avgudsdyrkelse

2112 () Det første bud fordømmer flerguderi. Det pålegger mennesket å ikke tro på andre guder enn Gud, å ikke vise andre guder ære enn den Ene. Skriften nevner ofte denne forkastelsen av "guder av gull og sølv, et verk av menneskehender", de som "har munn, men taler ikke, øyne, men kan ikke se"... Slike maktesløse gudebilder gjør maktesløs: "Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem" (Sal 115, 4-5. 8). Gud, derimot, er "den levende Gud" (Jos 3, 10; Sal 42, 3; osv.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

2113 (, , , ) Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. "Dere kan ikke tjene både Gud og pengene", sier Jesus (Matt 6, 24). Mange martyrer døde fordi de nektet å tilbe "dyret", ja, de nektet til og med å late som om de gjorde det. Avgudsdyrkelse er å benekte Guds eneherredømme; den er altså uforenlig med samfunnet med Gud.

2114 Menneskelivet trekkes sammen til en enhet i tilbedelsen av den Ene. Budet om å tilbe én Herre gjør mennesket enkelt og redder det fra å spre seg i det uendelige. Avgudsdyrkelse er en forvrengning av menneskets medfødte religiøse sans. En avgudsdyrker er en som "overfører sitt uforgjengelige gudsbegrep på hva som helst, bare ikke på Gud".

Spådomskunster og magi

2115 () Gud kan åpenbare fremtiden for sine profeter eller andre hellige. Men den rette kristne holdning består i tillitsfullt å overgi i forsynets hender alt hva fremtiden angår og la fare all grumset nysgjerrighet i slike ting. Likegladhet derimot kan være det samme som ansvarsløshet.

2116 Spådomskunst i alle former er forkastelig: å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som formenes å "avsløre" fremtiden. Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medier, alt dette dekker over en vilje til å være herre over tiden, historien og til syvende og sist over mennesker, på samme tid som et ønske om å innynde seg hos mørkemaktene. Slikt står i motsetning til den ære og kjærlige ærefrykt vi skylder Gud alene.

2117 Alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter og bruke dem til egen nytte og til å få overnaturlig makt over nesten - om det så er for å helbrede ham - strider i alvorlig grad mot gudsfryktens dyd. Slike handlinger må fordømmes enda sterkere når de ledsages av den hensikt å skade andre eller når de benytter seg av demoners hjelp. Å bære amuletter er også forkastelig. Spiritisme innebærer ofte spådomskunst og magi. Derfor formaner også Kirken de troende om å holde seg borte fra slikt. Bruk av såkalt naturmedisin rettferdiggjør ikke påkallingen av onde makter, heller ikke misbruk av andres godtroenhet.

Vantro

2118 Vantroens fremste synder forkastes av det første bud: å friste Gud i ord eller gjerning, helligbrøde og simoni.

2119 (, ) Å friste Gud består i å sette Hans godhet og allmakt på prøve. Det var slik Satan ville få Jesus til å kaste seg ned fra templet og dermed tvinge Gud til å gripe inn. Jesus motsetter seg dette, med støtte i Guds ord: "Dere skal ikke sette Herren deres Gud på prøve" (Deut 6, 16). Den utfordring en slik fristelse av Gud inneholder, krenker den aktelse og tillit vi skylder vår Skaper og Herre. Den bærer alltid i seg tvil angående Hans kjærlighet, forsyn og makt.

2120 () Helligbrøde består i å vanhellige eller behandle på uverdig vis sakramentene og andre liturgiske handlinger, på samme måte som også personer, ting og steder viet til Gud. Helligbrøde er en alvorlig synd, særlig når den begås mot eukaristien, siden selve Kristi legemes vesen blir nærværende for oss i dette sakrament.

2121 () Simoni defineres som kjøp eller salg av åndelige virkeligheter. Da trollmannen Simon ville kjøpe den åndsmakt han så virke i apostlene, svarte Peter: "Du og dine penger gå undergangen i vold, siden du tror at Guds gaver kan kjøpes for sølv" (Apg 8, 20). Dermed rettet han seg etter Jesu ord: "Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre" (Matt 10, 8). Det er umulig å tilegne seg åndelige goder og opptre som om man eide eller var herre over dem, siden de kommer fra Gud. Vi kan ikke annet enn ta imot dem, uforskyldt, fra Ham.

2122 "Utenom de ofringer som er fastlagt av behørig myndighet, skal embedsbæreren ikke forlange noe for å forrette sakramentene, idet han alltid har for øye at de nødstedte ikke skal måtte unnvære sakramentene på grunn av fattigdom". Den behørige myndighet fastlegger slike "ofringer" i kraft av det prinsipp at kristenfolket skylder å bidra til embedsbærernes oppebørsel. "En arbeider er sin kost verd" (Matt 10, 10).

Ateisme

2123 () "Det er mange av våre samtidige som slett ikke fornemmer, eller også uttrykkelig avviser, denne inderlige og livsviktige forening med Gud. Ateismen er dermed blitt et hovedanliggende i vår tid".

2124 Navnet ateisme dekker høyst ulike fenomener. Noe som hyppig forekommer, er den praktiske materialisme som innskrenker sine behov og bestrebelser til tid og rom. Ateistisk humanisme anser feilaktig at mennesket "er sitt eget mål, at det alene bygger og former sin egen historie". En annen form for ateisme i samtiden venter seg menneskets frigjøring fra en økonomisk og sosial frigjøring "som religionen i seg selv er til hinder for (...), idet den leder mennesket bort fra de jordiske samfunnsoppgaver ved å vende deres forhåpninger mot en illusorisk hinsidig tilværelse".

2125 () Siden ateisme forkaster eller benekter Guds eksistens, er den en synd mot gudsfryktens dyd. Straffeskyld for denne synden kan sterkt minskes alt etter hensikt og omstendigheter. I ateismens opphav og fremvekst "kan de troende ha sitt store medansvar (...): kanskje har de forsømt å utdype sin tro, kanskje har de gitt en gal fremstilling av den, kanskje har de gitt et slett eksempel i sitt religiøse, moralske og sosiale liv. I alle disse tilfeller har de tilslørt mer enn åpenbart Guds og religionens sanne ansikt".

2126 (, ) Ateisme bygger ofte på en feilaktig oppfatning av menneskets selvstendighet, drevet like til benektelse av noen som helst avhengighet fra menneskets side overfor Gud. Imidlertid "kommer ikke gudserkjennelse på noen måte i konflikt med menneskeverdet, som tvertimot hviler på Gud og fullendes ved Ham". Kirken vet "at dens budskap svarer til menneskehjertets hemmeligste lengsler".

Agnostisisme

2127 () Agnostisisme tar mange former. I visse tilfeller nekter agnostikeren å fornekte Gud; han formoder tvertimot at det finnes et transcendent vesen som ikke kan gi seg til kjenne og som ingen kan si noe om. I andre tilfeller uttaler agnostikeren seg ikke om Guds eksistens og hevder at den umulig lar seg bevise, og heller ikke hevdes eller benektes.

2128 () Agnostisisme kan undertiden bære i seg en viss søken etter Gud, men den kan like så vel bero på likegyldighet, flukt bort fra eksistensens ytterste spørsmål og samvittighetens dovenskap. Agnostisisme er altfor ofte det samme som praktisk ateisme.

IV. "Du skal ikke lage deg noe gudebilde..." ()

2129 (, ) Guds befaling innebar forbud mot at mennesket skulle lage seg noen billedlig fremstilling av Gud. Deuteronomium forklarer: "Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere ut av ilden på Horeb. Ta dere derfor vel i vare, så dere ikke handler så ille at dere lager dere gudebilder i noen som helst skikkelse..". (Deut 4, 15-16). Det var den fullstendig transcendente Gud som åpenbarte seg for Israel. "Han er alt", men samtidig "er han jo større enn alt han har skapt" (Sir 43, 27-28). Han er "skjønnhetens opphavsmann" (Visd 13, 3).

2130 Men allerede i Det Gamle Testamente befalte eller tillot Gud at det ble laget bilder som på en symbolsk måte skulle lede frem mot frelsen ved det menneskevordne Ord: kobberslangen, paktskisten og kjerubene.

2131 () Det var med grunnlag i det menneskevordne Ords mysterium det syvende økumeniske konsil i Nikea (787), mot billedstormerne, rettferdiggjorde æresbevisninger overfor ikoner: bilder av Kristus, men også av Guds Mor, englene og alle de hellige. Ved å bli menneske innledet Guds Sønn en ny "økonomi" angående bilder.

2132 Kristnes æresbevisninger overfor bilder strider ikke mot det første bud som forbyr gudebilder. "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt". Den ære som vises de hellige bilder, er "skyldig ærefrykt" og ikke tilbedelse, som tilkommer Gud alene:

Det utvises ikke gudsdyrkelse (religionis cultus) overfor bildene slik de er i seg selv, som om de utgjorde noe virkelig, men bare i den forstand at de betraktes som bilder som leder til den inkarnerte Gud. Den bevegelse som rettes mot bildet som bilde, stanser ikke der, men går videre i retning av det som bildet avbilder.

Kort sagt

2133 "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt" (Deut 6, 5).

2134 Det første bud oppfordrer mennesket til å tro på Gud, håpe på Ham og elske Ham over alle ting.

2135 "Det er Herren din Gud du skal hylde" (Matt 4, 10). Å tilbe Gud, be til Ham, tjene Ham slik det tilkommer Ham, oppfylle de løfter en har avlagt, er handlinger ut fra gudsfrykts dyd som hører inn under det første bud.

2136 Plikten til å dyrke Gud på sant vis angår mennesket både som individ og som samfunnsvesen.

2137 Mennesket "skal kunne bekjenne sin religion både privat og offentlig".

2138 Overtro er en avsporing av vår dyrkelse av den sanne Gud. Overtroen forviller seg ut i avgudsdyrkelse, på samme måte som i forskjellige former for spådomskunst og magi.

2139 Å friste Gud i ord eller gjerning, helligbrøde og simoni er vantroens synder som forbys av det første bud.

2140 Siden ateisme forkaster eller benekter Guds eksistens, er den synd mot det første bud.

2141 Æresbevisninger overfor hellige bilder begrunnes av Guds Ords inkarnasjonsmysterium. De strider ikke mot det første bud.




Previous - Next

Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library

Best viewed with any browser at 800x600 or 768x1024 on Tablet PC
IntraText® (V89) - Some rights reserved by EuloTech SRL - 1996-2007. Content in this page is licensed under a Creative Commons License