2. artikkel: Det annet bud
Du skal ikke misbruke
Herren din Guds navn (Ex 20, 7; Deut 5, 11).
Det er sagt til deres
forfedre: "Du skal ikke sverge falsk". (...) Men jeg sier dere at
dere skal overhodet ikke sverge (Matt 5, 33-34).
I. Herrens navn er hellig ()
2142
Det annet bud befaler å akte på Herrens navn. Som det første
bud hører også det annet inn under gudsfryktens dyd og bestemmer
nærmere vår ordbruk angående det hellige.
2143
(, ) Blant alle ord i åpenbaringen
finnes det særskilt ett som åpenbarer Guds navn. Gud betror sitt
navn til dem som tror på Ham; Han åpenbarer sitt personlige
mysterium for dem. Å si sitt navn er et
uttrykk for tillitsfullhet og fortrolighet. "Herrens navn er hellig."
Derfor skal ikke mennesket misbruke det. Det skal komme det i hu i en taushet
fylt av tilbedelse og kjærlighet. Mennesket skal ikke nevne det
i sin tale, unntatt for å velsigne, lovprise og herliggjøre det.
2144
Ærefrykt for Guds navn er uttrykk for den ærefrykt vi skylder selve
Guds mysterium og hele den hellige virkelighet Hans navn viser hen til. Sansen
for det hellige hører inn under gudsfryktens dyd:
Er følelser av
hellig ærefrykt kristne eller ikke? Ingen kan med rette tvile på
det. Dette er følelser vi ville ha, og det i aller høyeste grad,
dersom vi skuet Guds majestet i et syn. Slike følelser ville vi ha om vi
ante Hans nærvær. Vi må fylles av dem i den monn vi tror at
Han er til stede. Å ikke føle dem er å ikke fatte, ikke tro
at Han er til stede.
2145
(, ) Den troende må vitne om
Herrens navn ved å bekjenne sin tro uten å gi etter for frykt. Forkynnelse og katekese
må gjennomsyres av tilbedelse og ærefrykt for Vår Herres Jesu
Kristi navn.
2146
Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av
Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn:
2147
() Det vi lover andre i Guds navn,
trekker Guds ære, trofasthet, sannferdighet og myndighet inn i saken. Vi har skyldighet til å holde slike løfter.
Å misligholde dem er å misbruke Guds navn og på sett og vis
gjøre Gud til løgner.
2148 () Gudsbespottelse strider
direkte mot det annet bud. Det består i å omtale Gud, inni seg
eller uttalt, hatefullt, bebreidende, utfordrende, å tale ondt om Ham,
være respektløs i det man sier om Ham, å misbruke Hans navn.
Den hellige Jakob
fordømmer dem "som bringer vanære over det store navn som er
blitt påkalt over" dem (Jak 2, 7). Forbudet mot gudsbespottelse
innebærer også forbud mot å tale mot Kristi Kirke, helgenene
og hellige ting. Gudsbepottelig er det også å benytte seg av Guds
navn for å dekke over forbrytelser, undertrykke mennesker, torturere
eller drepe. Misbruk av Guds navn for å begå en forbrytelse fører
til at religionen forkastes.
Gudsbespottelse
strider mot den ærefrykt vi skylder Gud og Hans hellige navn. Den er i
seg selv en alvorlig synd.
2149
Eder hvor Guds navn forekommer, uten at det forligger noen gudsbespottelig
hensikt, utgjør mangel på aktelse for Herren. Det annet bud forbyr
også å bruke det guddommelige navn i magi.
Guds navn er stort
der hvor det uttales med den ærefrykt som tilkommer Hans storhet og
majestet. Guds navn er hellig der hvor det nevnes med ærefrykt og frykt
for å krenke Ham.
II. Misbruk av Herrens navn
2150 Det annet
bud forbyr mened. Å avlegge ed eller sverge er å ta Gud til vitne på det
man sier. Det er å kalle på Guds sanndruhet til å borge for
ens egen sannferdighet. Edsavleggelse trekker Herrens navn inn i saken.
"Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal
du sverge" (Deut 6, 13).
2151
() Å fordømme mened er en
plikt mot Gud. Gud som Skaper og Herre er all sannhets norm. Menneskeord er i
samsvar eller i strid med Gud som er sannheten selv. Når en ed er
sannferdig og lovlig, gir den forholdet mellom menneskets ord og Guds sannhet
til kjenne. Mened er å stevne Gud som vitne for en løgn.
2152
(, ) Den har svoret falsk ed som under ed
har lovet noe han ikke har til hensikt å holde, eller ikke holder seg til
det han har lovet under ed. Å sverge falsk ed er en alvorlig krenkelse av
Ham som er Herre over alle ord. Under ed å forplikte seg til å
gjøre noe ondt, strider mot det guddommelige navns hellighet.
2153
() Jesus forklarte det annet bud i
bergprekenen: "Dere har også hørt at det er sagt til deres
forfedre: "Du skal ikke sverge falsk", og "du skal stå
Herren til ansvar for det du har svoret." Men jeg sier dere at dere skal
overhodet ikke sverge (...). Si ja, når dere mener ja, og nei når
dere mener nei; alt ut over det er av det onde" (Matt 5, 33-34. 37). Jesus lærer at alle eder innbærer en
henvisning til Gud, og at Guds og Hans sannhets nærvær må
æres i alle ord. Tilbakeholdenhet i å vise til Gud i vår tale
går sammen med ærefrykt for Hans nærvær, som blir
bekreftet eller krenket i alt vi sier.
2154 I samsvar
med den hellige Paulus har ikke Kirkens tradisjon forstått Jesu ord
dithen at Han forbyr å avlegge ed når alvorlige og rettmessige
omstendigheter krever det (for eksempel i retten). "Ed, det vil si å
føre det guddommelige navn som sannhetsvitne, skal bare avlegges sannferdig,
skjønnsmessig og rettmessig".
2155 () Det guddommelige navns
hellighet forlanger at vi ikke skal gripe til det på en lemfeldig
måte, og heller ikke avlegge ed under forhold som kan gjøre at det
kan tolkes som en godkjennelse av myndigheter som avkrever oss den på
urettmessig vis. Når ed avkreves av urettmessige sivile myndigheter, kan
dette nektes. Det skal nektes når eden avkreves for formål som
strider mot menneskeverdet eller Kirkens fellesskap.
III.
Døpenavn
2156 (, ) Dåpens sakrament
meddeles "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn" (Matt 28, 19). I dåpen helliger Herrens navn mennesket, og den kristne får
sitt navn i Kirken. Det kan være et helgennavn, det vil si navnet
på en disippel som har ført et liv i forbilledlig troskap mot sin
Herre. En vernehelgen er et forbilde på kjærlighet og en sikker
forbeder. "Døpenavnet" kan også uttrykke et kristent
mysterium eller en kristen dyd. "Foreldre, faddere og sogneprest må
passe på at det ikke blir gitt noe fornavn som kjennes fremmed for det
kristne".
2157
(, ) En kristen begynner dagen,
bønnene og alt han foretar seg, med korsets tegn "i Faderens og
Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen." Den døpte
vier dagen til Guds herlighet og påkaller Herrens nåde som gjør
ham i stand til å handle i Ånden som et barn av Faderen. Korstegnet
styrker oss i fristelser og vanskeligheter.
2158
Gud kaller enhver ved navn. Hvert menneskes navn er
hellig. Navnet er menneskets ikon. Det avkrever aktelse, som tegn på
verdigheten til den som bærer det.
2159 Det navn
vi har fått, er et navn for evigheten. I Guds rike vil hver enkelts
lønndomsfulle og enestående særpreg, merket med Gud navn, stråle
i full glans. "Den
som seirer, han skal av meg få (...) en liten hvit sten (...) med et nytt
navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten han som får den"
(Åp 2, 17). "Jeg så Lammet stå på Sions berg, og
sammen med det hundreogfireogførti tusen som bar dets navn og dets Fars
navn skrevet på sine panner" (Åp 14, 1).
Kort sagt
2160
"Herre, vår Herre, stort er ditt navn over den vide jord" (Sal
8, 2).
2161
Det annet bud befaler å ære Herrens navn. Herrens navn er hellig.
2162
Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn. Gudsbespottelse er å
bruke Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og helgenenes navn på en krenkende
måte.
2163
Mened er å ta Gud til vitne på en løgn. Å sverge falsk er en
alvorlig forseelse mot Herren, Han som alltid er trofast i sine løfter.
2164
"Sverg hverken ved Skaperen eller ved skapningen, om det ikke er i sannhet,
av nødvendighet og med ærefrykt".
2165
I dåpen mottar den kristne sitt navn i Kirken. Foreldre, faddere og
sogneprest passer på å gi ham et kristent navn. En vernehelgen er
et forbilde på kjærlighet og en sikker forbeder.
2166
En kristen begynner sine bønner og all sin gjerning med korsets tegn
"i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen."
2167
Gud kaller enhver ved navn.
|