4. artikkel: Det fjerde bud

Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg (Ex 20, 12).

Han var lydig mot dem (Luk 2, 51).

Herren Jesus selv minnet om kraften i dette "Guds bud" (Mark 7, 8-13). Apostelen formaner: "Barna må adlyde sine foreldre, for det er rett så. "Du skal hedre din far og din mor", slik lyder det første bud det er knyttet et løfte til: "så det kan gå deg vel og du kan få et langt liv på jorden"" (Ef 6, 1-3).

2197 Med det fjerde bud innledes den andre lovtavlen. Dette viser oss kjærlighetens rangorden. Gud ville at nest etter Ham skulle vi ære våre foreldre som vi har livet å takke for, og som gav videre til oss kjennskapen til Gud. Vi har plikt til å akte og ære alle dem som Gud til vårt beste har gitt myndighet.

2198 Dette budet uttrykkes positivt i form av forpliktelser vi skal oppfylle. Det innvarsler de neste budene som angår særlig aktelse for liv, ekteskap, jordiske goder og ordholdenhet. Det danner noe av grunnlaget for Kirkens sosiallære.

2199 Det fjerde bud vender seg uttrykkelig til barna i forholdet til far og mor, fordi dette forholdet er det mest allmenne. Det angår også slektskapsforhold til andre medlemmer av familien. Det forlanger at det vises aktelse, omsorg og takknemlighet overfor de eldre og forfedrene. Det dekker til sist elevers plikter overfor sin lærer, ansattes plikter overfor sin arbeidsgiver, underordnedes overfor lederne, borgernes overfor fedrelandet og dem som administerer eller styrer det.

Budet innebærer og underforstår de plikter foreldre, oppdragere, lærere, ledere, dommere, styresmakter og alle de som utøver myndighet over andre eller over et samfunn, er underlagt.

2200 Å overholde det fjerde bud fører belønning med seg: "Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg" (Ex 20, 12; Deut 5, 16).Å akte på dette budet gir, ved siden av åndelige frukter, timelige frukter i form av fred og velstand. Å ikke gi akt på det fører til stor skade for mennesker og samfunn.

I. Familien i Guds plan

Familiens vesen

2201 Det ekteskapelige samliv er tuftet på ektefellenes samtykke. Ekteskap og familie er ordninger til beste for ektefolkene, for forplantning og barneoppdragelse. Kjærligheten mellom ektefellene og barnefødsler knytter personlige bånd og skaper grunnleggende ansvarsforhold mellom medlemmene av én og samme familie.

2202 En mann og en kvinne som er knyttet sammen ved ekteskap, utgjør sammen med barna en familie. Denne ordningen går forut for all anerkjennelse av den av offentlig myndighet; den offentlige myndighet tar den til etterretning. Den utgjør den vanlige referanseramme og etter den bedømmes ulike former for slektskapsbånd.

2203 Ved å skape mann og kvinne opprettet Gud den menneskelige familie og gav den dens grunnlov. Familiens medlemmer er likeverdige. Til familiemedlemmenes og samfunnets beste medfører familielivet ulikheter i ansvar, rettigheter og plikter.

Det kristne hjem ()

2204 "Det kristne hjem utgjør en særskilt tilkjennegivelse og virkeliggjøring av det kirkelige fellesskap; av den grunn (...) bør den betegnes som huskirke". Den er et fellesskap i tro, håp og kjærlighet; den har en enestående betydning for Kirken, slik det fremgår av Det Nye Testamente.

2205 Den kristne familie er et samfunn mellom personer, - spor og bilde av Faderens samfunn med Sønnen i Den Hellige Ånd. Forplantning og oppdragelse gjenspeiler Faderens skaperverk. Familien er kalt til å dele Kristi bønn og offer. Daglig bønn og lesning av Guds Ord styrker den i kjærlighet. Det kristne hjem forkynner Evangeliet og misjonerer.

2206 Familiebånd fører til nærhet i følelser, hengivenhet og interesser, noe som særlig næres av gjensidig aktelse. Familien er et fellesskap med særlige rettigheter, som er kalt til å virkeliggjøre "et hjertelig forhold og stor åpenhet mellom ektefellene og et nært samarbeide mellom foreldrene i oppdragelsen av barna".

II. Familie og samfunn

2207 Familien er samfunnslivets urcelle. Den er det naturgitte samfunn hvor mann og kvinne kalles til å gi seg selv hen i kjærlighet og til å gi opphav til liv. Myndighet, stabilitet og det gjensidige forhold innenfor familien danner grunnvollen for frihet, trygghet og brorskap innenfor storsamfunnet. Familien er et fellesskap hvor man fra barnsben av kan lære moralverdier, begynne å gi Gud ære og bruke sin frihet på rett måte. Familieliv er en innføring i samfunnsliv.

2208 Familien må leve slik at dens medlemmer lærer å ha omsorg for og ta seg av unge og eldre, syke, vanføre og fattige. Mange familier ser seg ikke i stand til i påkommende tilfeller å yte slik hjelp. Da må andre mennesker, andre familier og eventuelt samfunnet tre støttende til: "Å se til foreldreløse og enker i deres nød, og bevare seg selv fri for smitte fra denne verden, det er en gudstjeneste som er ren og uplettet i Gud Faders øyne" (Jak 1, 27).

2209 Familien må støttes og forsvares gjennom passende sosiale tiltak. Når noen familier ikke er i stand til å fylle sine oppgaver, har andre samfunnsinstanser plikt til å hjelpe dem og å støtte opp om familien som institusjon. I kraft av subsidiaritetsprinsippet må høyere samfunnsorganer vokte seg for maktmisbruk og utidig innblanding i familielivet.

2210 Siden familien har en slik betydning for hele samfunnets ve og vel, påligger det samfunnet et særlig ansvar for å støtte opp om og styrke ekteskap og familie. De offentlige myndigheter bør anse det som en alvorlig forpliktelse "å erkjenne, beskytte og fremme familiens sanne vesen, verne om den offentlige moral og sørge for velstand og trivsel i hjemmene".

2211 Politikerne har plikt til å vise familien aktelse, støtte den, og særlig sikre:

frihet til å stifte familie, til å få barn og til å oppdra dem i samsvar med egen moralsk og religiøs overbevisning; beskyttelse for stabilitet i ekteskapet og familien som institusjon; frihet til å bekjenne sin tro, til å gi den videre, til å oppdra barna i den ved hjelp av de midler og tiltak som er nødvendige; privat eiendomsrett, rett til privat initiativ, til arbeid, bolig, og til å utvandre; rett til medisinsk behandling etter landets lover, rett til eldreomsorg og barnebidrag; beskyttelse av orden og sunne samfunnsforhold, særlig i forhold til trusler som narkotika, pornografi, alkoholisme osv. frihet til å danne foreninger sammen med andre familier for på denne måten å være representert overfor sivile myndigheter.

2212 Det fjerde bud kaster også lys over andre samfunnsforhold. I våre søsken ser vi barn av våre foreldre; i våre søskenbarn avkom av våre forfedre; i våre medborgere barn av vårt fedreland; i døpte barn av vår Mor, Kirken; i hvert menneske sønn eller datter av Ham som vil kalles "vår Far". På denne måten skjønner vi at vi står i et personlig forhold til vår neste. Nesten er ikke et "enkeltmenneske" innenfor det menneskelige kollektiv; han er "noen" som, fordi vi kjenner hans opprinnelse, har krav på særlig oppmerksomhet og respekt.

2213 Menneskesamfunn består av personer. Å styre dem godt begrenses ikke til å sikre rettigheter og gjøre sin plikt, og heller ikke til å overholde inngåtte avtaler. Rettferdighet i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, mellom styresmakter og borgere forutsetter en naturlig velvilje i samsvar med menneskets verdighet, bygget på rettferdighet og brorskap.

III. Familiemedlemmenes plikter

Barnas plikter

2214 Gud som Far er opphav til menneskelig farskap; på dette er aktelse for foreldrene grunnet. Barns aktelse, enten de er mindreårige eller voksne, for far og mor næres av den naturlige hengivenhet som stammer fra det bånd som binder dem til hverandre. Slik aktelse er påbudt av Guds bud.

2215 Respekt for foreldrene (pietas filialis) bygger på takknemlighet overfor dem som ved å gi barna liv, elske dem og arbeide for dem, har satt dem til verden og latt dem vokse - legemlig og i visdom og nåde. "Hedre din far av hele ditt hjerte og glem ikke din mors smerte da hun fødte deg. Husk at det er dine foreldre du kan takke for livet. Hva kan du gi dem igjen for det de har gitt deg?" (Sir 7, 27-28).

2216 () Barns aktelse for sine foreldre gir seg til kjenne ved sann føyelighet og lydighet. "Min sønn, hold de bud du fikk av din far, forkast ikke det du har lært av din mor! (...) Når du går, skal de lede deg, når du ligger, skal de verne deg, og når du våkner, skal de tale til deg" (Ordsp 6, 20-22). "En klok sønn hører på sin fars formaning, men spotteren bryr seg ikke om å bli irettesatt" (Ordsp 13, 1).

2217 All den tid et barn bor hjemme hos foreldrene, må det gjøre alt det foreldrene ber om, som er begrunnet i dets eget eller familiens beste. "Barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for det er Herren kjært" (Kol 3, 20). Barn må også adlyde rimelige påbud fra sine oppdragere og fra alle dem som foreldrene har betrodd dem til. Men dersom barnet i sin samvittighet er overbevist om at det moralsk sett er galt å adlyde en slik befaling, skal det ikke gjøre det.

Etter som barna vokser til, skal de forsatt respektere sine foreldre. De skal imøtekomme deres ønsker, gjerne rådspørre dem og bøye seg for rettmessige formaninger fra dem. Lydighet mot foreldrene opphører når barna blir selvstendige, men ikke aktelse. Den vil de alltid skylde dem, for den har sine røtter i gudsfrykt, én av Helligåndens gaver.

2218 Det fjerde bud minner om at barna, når de er blitt voksne, har ansvar for foreldrene. I den monn de kan, må de yte dem materiell og moralsk hjelp i alderdommen, og under sykdom, ensomhet og nød. Jesus minner om denne takknemlighetsgjelden.

For Herren vil at barn skal ære sin far og har pålagt sønner å lyde sin mor. Den som ærer sin far, gjør opp for sine synder. Den som hedrer sin mor, ligner en som samler skatter. Den som ærer sin far, skal selv bli hedret av sine barn. Når han ber, skal han bli bønnhørt. Den som hedrer sin far, får et langt liv, og den som lyder Herren, ærer sin mor (Sir 3, 2-6).

Min sønn, ta deg av din far når han eldes, og krenk ham ikke så lenge han lever. Bær over med ham om hans åndsevner svikter, forakt ham ikke, du som ennå er sterk og sunn. (...) Den som svikter sin far, er en spotter, og Herren forbanner den som sårer sin mor (Sir 3, 12-13. 16).

2219 Aktelse for foreldre fremmer harmoni i hele familiens samliv og angår også forholdet mellom søsken. Respekt for foreldrene har innflytelse på familien som helhet. "Barnebarn er de gamles krone" (Ordsp 17, 6). "Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet" (Ef 4, 2).

2220 Kristne skylder særlig takknemlighet overfor dem de har mottatt troens gave, dåpens nåde og livet i Kirken fra. Det kan være foreldre, andre familemedlemmer, besteforeldre, sjelesørgere, kateketer, lærere eller venner. "Jeg tenker også på din oppriktige tro, den tro som først bodde i din bestemor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er overbevist om også bor i deg" (2 Tim 1, 5).

Foreldrenes plikter

2221 Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet begrenses ikke til forplantningen alene, men angår også barnas moralske oppdragelse og åndelige fostring. "Foreldrenes rolle i oppdragelsen er så viktig at det er nesten umulig å erstatte den". Foreldres rett og plikt til å oppdra sine barn er grunnleggende og umistelig.

2222 Foreldre må se på sine barn som Guds barn og respektere dem som mennesker. De oppdrar sine barn til å oppfylle Guds lov ved selv å vise seg lydige mot Faderens vilje, Han som er i himlene.

2223 Foreldre har førsteansvaret for barnas oppdragelse. De vitner om dette ansvaret først og fremst ved å skape et hjem hvor ømhet, tilgivelse, respekt, trofasthet og uegennyttig tjeneste rår grunnen. Hjemmet er det beste sted for oppdragelse i dyder. Forutsetningen for slik oppdragelse er å lære selvfornektelse, sunt omdømme og selvbeherskelse som alle er forutsetninger for all sann frihet. Foreldrene må lære sine barn å innordne "de fysiske og instinktive sider under de indre og åndelige sider". Det påligger foreldrene en alvorlig forpliktelse til å være et godt eksempel for sine barn. Hvis de selv er i stand til å innrømme sine feilgrep overfor barna, vil de bedre kunne veilede og rette på dem:

"Den som elsker sin sønn, bruker ofte riset, så han siden kan få glede av ham" (Sir 30, 1). "Men dere foreldre: Vekk ikke bitterhet og uvilje hos barna, men la hele oppdragelsen, opplæring som rettledning, foregå i Herrens ånd!" (Ef 6, 45.)

2224 Hjemmet er det naturlige sted for oppdragelse til solidaritet og felles ansvar. Foreldre må lære sine barn å være på vakt overfor den kompromissånd og den oppløsning som truer menneskesamfunn.

2225 Ved ekteskapssakramentets nåde har foreldrene fått ansvar for og særlig rett til å forkynne Evangeliet for sine barn. Alt mens barna er små, må de føre dem inn i troens mysterier, den tro de er de "første budbærere" om for barna. Alt fra barnsben av må de knyttes til Kirkens liv. Familiens måte å leve på kan gi næring til følelser som hele resten av livet forblir et virkelig ansatspunkt og støtte for en levende tro.

2226 Foreldrene bør begynne oppdragelsen til tro alt fra spedbarnsalder av. Den finner allerede sted når familiemedlemmene hjelper hverandre til å vokse i tro ved å vitne ved et kristent liv i pakt med Evangeliet. Trosundervisningen i familien går forut for, ledsager og beriker andre former for undervisning i troen. Foreldrene har til oppgave å lære barna å be og å bli klar over sitt kall som Gud barn. Menigheten er den eukaristiske forsamling og hjertet i kristne familiers liturgiske liv; det er særlig der katekese for barn og foreldre finner sted.

2227 Barna på sin side bidrar til at foreldrene vokser i hellighet. Alle og enhver må storsinnet og utrettelig tilgi hverandre sår, krangel, urettferdighet og mangel på oppmerksomhet. Dette tilsier den gjensidige kjærlighet. Kristi kjærlighet forlanger det.

2228 Mens barna er små, uttrykkes foreldrenes respekt og kjærlighet først og fremst i den omsorg og oppmerksomhet de vier oppdragelsen av dem, ved å dekke deres fysiske og åndelige behov. Etter som barna vokser til, fører den samme respekt og hengivenhet foreldrene til å oppdra dem til å gjøre bruk av sin fornuft og frihet på rett måte.

2229 Siden foreldrene har det fremste ansvar for barneoppdragelsen, har de rett til å velge en skole for barna som er i samsvar med deres egen overbevisning. Dette er en grunnleggende rettighet. Foreldrene har, i den monn det er mulig, plikt til å velge de skoler som er dem til størst hjelp i deres kristne oppdragergjerning. De offentlige myndigheter er forpliktet til å sikre denne foreldreretten og å sørge for at den virkelig kan settes ut i livet.

2230 Når barna blir voksne, har de plikt og rett til å velge yrke og livsstil. De må ta på seg dette nye ansvaret i et tillitsforhold til foreldrene som de gjerne rådspør og forhører seg hos. Foreldrene må vokte seg for å tvinge barna, enten i valg av yrke eller ektefelle. Denne plikt til tilbakeholdenhet forbyr dem ikke - snarere tvert imot - å bistå barna med kloke råd, særlig når disse har til hensikt å stifte familie.

2231 Noen gifter seg ikke, for å kunne ta seg av foreldre eller søsken, for å kunne vie seg sitt yrke mer helhjertet eller av andre hederlige årsaker. Disse kan yte et stort bidrag til den menneskelige familie.

IV. Familien og Guds rike

2232 Familiebånd, så viktige de enn er, er ikke absolutte. Samtidig som barnet vokser i modenhet og menneskelig og åndelig selvstendighet, gjør også det særlige kall det har fra Gud, seg sterkere og klarere gjeldende. Foreldrene må respektere dette kallet og hjelpe barna til å følge det. Man skal være forvisset om at den kristnes fremste kall er å følge Jesus: "Den som velger far eller mor fremfor meg, er meg ikke verd" (Matt 10, 37).

2233 Å bli en Jesu disippel er å ta imot innbydelsen til å være med i Guds familie, å leve i samsvar med dens livsstil: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, den er min bror og min søster og min mor" (Matt 12, 50).

Foreldre må med glede og takksigelse godta og respektere at ett av deres barn kalles av Herren til å følge Ham i jomfruelighet for himmelrikets skyld, i det vigslede liv eller i prestetjenesten.

V. Myndighetene i det sivile samfunn

2234 Det fjerde Guds bud befaler oss også å ære alle dem som til vårt beste har fått myndighet fra Gud i samfunnet. Det belyser hvilke plikter de har som utøver myndighet, og pliktene til dem som den utøves til beste for.

Sivile myndigheters plikter

2235 De som utøver myndighet, må gjøre det som en tjeneste. "Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener" (Matt 20, 26). Myndighetsutøvelse måles moralsk ut fra sitt guddommelige opphav, sin fornuftsmessige natur og sitt særlige objekt. Ingen kan befale eller innføre noe som strider mot menneskers verdighet og mot naturloven.

2236 Myndighetsutøvelse har til hensikt å tilkjennegi et sant hierarki mellom verdier, slik at det blir lettere for alle å utøve sin frihet og sitt ansvar. Overordnede skal utøve fordelende rettferd med klokskap, idet de tar hensyn til enhvers behov og bidrag, og med med enighet og fred for øye. De må passe på at de regler og tiltak de innfører, ikke fører i fristelse ved at den enkeltes interesse kommer i motsetning til fellesskapets.

2237 De politiske myndigheter er forpliktet til å respektere menneskets grunnleggende rettigheter. Rettsvesenet skal være humant og vise respekt for alles rettigheter, ikke minst familienes og de vanskeligstiltes.

De politiske rettigheter som er knyttet til statsborgerskap, kan og skal gis etter som allmennvellet tilsier. De kan ikke oppheves av de offentlige myndigheter uten gyldig og rimelig grunn. Utøvelse av politiske rettigheter skal virke til folkets og samfunnets felles beste.

Borgerpliktene

2238 De som er underlagt myndighet, skal betrakte sine foresatte som representanter for Gud som har innsatt dem til tjenere for sine gaver: "Rett dere etter enhver menneskelig myndighet (...). I alt dette, vis dere som frie mennesker; bruk ikke friheten som ly for onde gjerninger, men bruk den som Guds tjenere" (1 Pet 2, 13. 16). Lojalt samarbeide fra borgernes side innebærer rett, undertiden plikt, til rettmessig protest mot noe som synes dem å skade den enkeltes verdighet og fellesskapets beste.

2239 Det er en borgerplikt å bidra, sammen med de sivile myndigheter, til samfunnets beste i sannhet, rettferdighet, solidaritet og frihet. Å elske og tjene fedrelandet hører inn under takknemlighetsforpliktelse og nestekjærlighet. Lydighet mot lovlige myndigheter og tjeneste for det felles beste krever at borgerne tar del i fellesskapets politiske liv.

2240 Lydighet overfor myndighetene og medansvar for det felles beste innebærer et moralsk krav om å betale skatt, gjøre bruk av sin stemmerett og forsvare landet:

La enhver få det du skylder ham, - skatteoppkreveren sin skatt, funksjonæren sine avgifter; vis respekt for den som har respekt å fordre, og ær den som æres bør (Rom 13, 7).

De (kristne) bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede (...). De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. (...) På en utsatt post har Gud stilt dem, og de har ikke lov å unndra seg.

Apostelen formaner oss til å bære frem bønner og takksigelser for konger og alle myndighetspersoner, "så vi kan leve vårt liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte" (1 Tim 2, 2).

2241 Bedrestilte nasjoner har plikt til, i den grad det er mulig, å ta imot utlendinger på leting etter trygghet og livsressurser som de ikke kan finne i sitt hjemland. Offentlige myndigheter skal påse at naturretten, som setter en gjest under deres beskyttelse som tar imot ham, blir overholdt.

De politiske myndigheter kan, av hensyn til det allmennvel de er ansvarlige for, underkaste utøvelsen av innvandringsretten visse juridiske betingelser, særlig med hensyn til overholdelsen av de plikter innvandrerne har overfor mottagerlandet. Innvandreren er forpliktet til i takknemlighet å vise aktelse for mottagerlandets materielle og åndelige arv, å overholde dets lover og bidra til dets forpliktelser.

2242 En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å følge de sivile myndigheters bestemmelser når deres påbud er i strid med den moralske orden, grunnleggende menneskerettigheter eller Evangeliets lære. Sivil ulydighet når myndighetenes krav strider mot den redelige samvittighet, rettferdiggjøres i forskjellen mellom tjeneste for Gud og tjeneste for det politiske fellesskap. "Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er" (Matt 22, 21). "En må adlyde Gud fremfor mennesker" (Apg 5, 29):

Hvis de offentlige myndigheter overskrider sin kompetanse og undertrykker borgerne, skal disse fremdeles være villige til å gjøre det som det allmenne vel forlanger; men de har full anledning til å forsvare sine egne og sine medborgeres rettigheter mot et slikt maktmisbruk, når de holder seg innenfor de grenser som naturretten og Evangeliet trekker opp.

2243 Det er ikke lov å bruke våpen i motstanden mot undertrykkelse fra de politiske myndigheter, unntatt hvis følgende omstendigheter foreligger: 1 - i tilfelle sikkert, alvorlig og langvarig brudd på grunnleggende rettigheter; 2 - etter at alle andre muligheter er oppbrukt; 3 - uten at verre uorden forårsakes; 4 - at det foreligger begrunnet håp om å lykkes; 5 - dersom det er umulig og urimelig å se for seg noen bedre løsning.

Det politiske samfunn og Kirken

2244 Enhver institusjon bæres, om det så er underforstått, av et menneskesyn og et syn på menneskets bestemmelse som den dømmer ut fra, setter verdier i forhold til hverandre og trekker opp sin handlingsplan i samsvar med. De fleste samfunn ser sine institusjoner ut fra det syn at mennesker står over ting. Bare den guddommelig åpenbarte religion har klart erkjent Gud, Skaper og Gjenløser, som menneskets opphav og bestemmelse. Kirken oppfordrer de politiske myndigheter til å underordne sine avgjørelser og bestemmelser under denne inspirasjon fra sannheten om Gud og mennesket:

De samfunn som ser bort fra denne inspirasjon, eller benekter den i kraft av sin uavhengighet i forhold til Gud, ledes til å søke referanserammer og målsetninger i seg selv eller i en ideologi, og, fordi de ikke tillater at man forsvarer et objektivt kriterium for godt og ondt, gir de seg selv totalitær makt, enten den nå er uttrykt eller mere dulgt, over mennesket og dets bestemmelse, slik historien viser.

2245 Kirken som, ifølge sin oppgave og sitt myndighetsområde, ikke på noen måte faller sammen med det politiske samfunn, er på én og samme tid tegn på og forsvarer av menneskets transcendente preg. "Kirken respekterer og fremmer politisk frihet og borgernes følelse av medansvar".

2246 Det hører med til Kirkens oppgave å "felle sin moralske dom, selv over politiske forhold, når menneskets grunnleggende rettigheter eller sjelenes frelse krever det. Og selv vil den ta alle midler i bruk, dog bare de som er i overensstemmelse med Evangeliet og som tjener det felles beste til enhver tid og i enhver situasjon".

Kort sagt

2247 "Du skal ære din far og din mor" (Deut 5, 16; Mark 7, 10).

2248 Ifølge det fjerde bud har Gud villet at vi, nest etter Ham, skal ære våre foreldre og dem Han til vårt beste har gitt myndighet over oss.

2249 Ekteskapet er tuftet på ektefellenes pakt og samtykke. Ekteskap og familie er ordninger til beste for ektefellene, for forplantning og barneoppdragelse.

2250 "Såvel enkeltmennesket som det verdslige og kristne samfunn er for sin trivsel meget avhengige av sunne forhold for ekteskap og familieliv".

2251 Barn skylder sine foreldre aktelse, takknemlighet, rimelig lydighet og hjelp. Barns respekt for sine foreldre fremmer harmoni i familielivet.

2252 Foreldrene har det fremste ansvar for å oppdra barna i tro, i bønn og alle dyder. Innenfor det muliges grenser har de plikt til å imøtekomme barnas fysiske og åndelige behov.

2253 Foreldre må respektere og fremme sine barns kall. De må huske og undervise om at den kristnes fremste kall er å følge Jesus.

2254 Den offentlige myndighet er forpliktet til å akte på menneskets grunnleggende rettigheter og betingelsene for at det kan utøve sin frihet.

2255 Borgernes plikt består i å samarbeide med de offentlige myndigheter, for å bygge opp samfunnet i sannhet, rettferdighet, solidaritet og frihet.

2256 En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å adlyde de sivile myndigheters bestemmelser når deres påbud er i strid med den moralske orden. "En skal adlyde Gud mer enn mennesker" (Apg 5, 29).

2257 Ethvert samfunn ser sine avgjørelser og sin handlemåte i lys av et syn på mennesket og dets bestemmelse. Uten det lys Evangeliet kaster over Gud og mennesket, har samfunnene lett for å bli totalitære.