8. artikkel: Det åttende bud

Du skal ikke vitne falsk mot din neste (Ex 20, 16).

Dere har også hørt at det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke sverge falsk, og du skal stå Herren til ansvar for hva du har svoret" (Matt 5, 33).

2464 Det åttende bud forbyr å forfalske sannheten i forholdet til andre. Denne moralforskriften springer ut av det hellige folkets kall til å bære vitnesbyrd om sin Gud som er og som vil sannhet. Å krenke sannheten er i ord eller gjerning å gi uttrykk for at man nekter å rette seg etter moralsk redelighet: det er å være grunnleggende utro mot Gud og i den forstand angripe paktens grunnvoll.

I. Å leve i sannheten

2465 Det Gamle Testamente vitner om at Gud er kilden til all sannhet. Hans Ord er sannhet. Hans lov er sannhet. "Hans troskap varer fra slekt til slekt" (Sal 119, 90). Siden Gud er "sanndru" (Rom 3, 4), er medlemmene av Hans folk kalt til å leve i sannheten.

2466 I Jesus Kristus er hele Guds sannhet blitt åpenbart. Han er "full av nåde og sannhet" (Joh 1, 14), "verdens lys" (Joh 8, 12); Han er sannheten. "... hver og én som tror på meg, skal slippe å bli værende i mørket" (Joh 12, 46). Jesu disippel "blir i mitt ord" for å kjenne "sannheten [som] skal gjøre dere fri" (Joh 8, 32), og som helliger. Å følge Jesus er å leve av "sannhetens Ånd" (Joh 14, 17) som Faderen sender i Hans navn, og som fører til "hele sannheten" (Joh 16, 13). Jesus lærer sine disipler betingelsesløs kjærlighet til sannheten: "Si ja når dere mener ja, og nei når dere mener nei" (Matt 5, 37).

2467 Etter sin natur søker mennesket i retning av sannheten. Det har plikt til å akte den og vitne om den: "Alle mennesker, fordi de er personer (...), er i kraft av sin verdighet og av selve sin natur nødt til, og er moralsk forpliktet til, å søke sannheten, og først i religiøse spørsmål. De er også forpliktet til å gi sannheten sin tilslutning i det øyeblikk de lærer den å kjenne, og å rette hele sitt liv etter de krav sannheten stiller".

2468 Sannheten som rettesnor for handling og for menneskets ord kalles sannferdighet, ærlighet eller oppriktighet. Sannhet eller sannferdighet er den dyd som består i å være sann i gjerning og i ord, og holde seg borte fra sluhet, forstillelse og hykleri.

2469 "Menneskene kunne ikke leve sammen uten å ha tillit til hverandre, det vil si dersom de ikke la sannheten for dagen". Sannhetens dyd gir andre det de har rettmessig krav på. Sannferdigheten går den gylne middelvei mellom det som må sies og det som skal holdes hemmelig: den forutsetter ærlighet og diskresjon. Etter rettferdighetens krav "skylder en mann å gjøre den andre kjent med sannheten".

2470 Kristi disippel skal "leve i sannhet", det vil si i et enfoldig liv etter Herrens eksempel og ved å forbli i Hans sannhet. "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men samtidig vandrer i mørket, da er vi løgnere og følger ikke sannheten" (1 Joh 1, 6).

II. "Å vitne om sannheten"

2471 Foran Pilatus forkynner Kristus at "min oppgave er å vitne om sannheten, det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til verden" (Joh 18, 37). Den kristne skal ikke skamme seg "over vitnesbyrdet om vår Herre" (2 Tim 1, 8). I situasjoner som krever vitnesbyrd om troen, må den kristne avlegge det uten tvetydighet, på samme måte som Paulus foran dommerne. Han må alltid ha "en ren samvittighet overfor Gud og mennesker" (Apg 24, 16).

2472 Kristnes plikt til å delta i Kirkens liv driver dem til å opptre som vitner for Evangeliet og de forpliktelser som følger av det. Slikt vitnesbyrd er å gi troen videre i ord og gjerning. Vitnesbyrdet er en rettferdighetsgjerning som fastslår sannheten eller gir den til kjenne:

Thi alle kristne, hvor de så end lever, må ved deres livs eksempel og ved deres ords vidnesbyrd åbenbare det nye menneske, som de i dåben har iført sig, og den Helligåndens kraft, der i firmelsen har styrket dem, (...).

2473 Martyriet er det høyeste vitnesbyrd som avlegges kan om troens sannhet; det utgjør et vitnesbyrd like til døden. Martyren vitner om Kristus, død og oppstanden, som han er bundet til i kjærlighet. Han vitner om troens sannhet og den kristne lære. Ved et siste krafttak går han døden i møte. "La meg bli fôr for dyrene. Det er gjennom dem jeg får komme til Gud".

2474 Med største omsorg har Kirken tatt vare på minnet om dem som gikk til veis ende for å vitne om troen. Dette er martyraktene. De utgjør et sannhetens arkiv skrevet med bokstaver av blod:

Ingen ting kan gagne meg, hverken den vide jord eller alle kongeriker i denne verden. Det er bedre for meg å dø og være på vei til Jesus Kristus enn å ha kongemakt til jordens ender. Jeg søker Ham som døde for oss. Jeg vil til Ham som oppstod for vår skyld. Min fødselsstund er nær.

Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig til, denne dagen og timen, å bli regnet blant martyrene... Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn - som et rikt og velbehagelig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud. Derfor lovsynger jeg deg for alle ting; jeg priser deg, jeg ærer deg ved den evige og himmelske yppersteprest, Jesus Kristus, din elskede Sønn. Ved Ham og sammen med Ham og Den Hellige Ånd tilkommer æren deg, nå og i de kommende tider. Amen.

III. Krenkelse av sannheten

2475 Kristi disipler har "iført [seg] et nytt menneske, skapt i Guds bilde, for å leve et rettvendt og fromt liv, i samsvar med sannheten" (Ef 4, 24). De må legge "bort all falskhet" (Ef 4, 25), "all ondskap, all falskhet og alt hykleri, all misunnelse og all bakvaskelse" (1 Pet 2, 1).

2476 Falsk vitnesbyrd og mened. Et utsagn i strid med sannheten blir særlig alvorlig når det fremsettes offentlig. Fremsatt for retten blir det falsk vitnesbyrd. Fremsatt under ed dreier det seg om mened. Slik handlemåte bidrar enten til å få uskyldige dømt, skyldige frikjent eller til å øke straffen for den anklagede. Dette setter rettsutøvelsen og rettferdig rettskjennelse i fare.

2477 Aktelse for andres gode navn og rykte forbyr enhver holdning og ethvert ord som urettvist kan tilføye dem skade. Den gjør seg skyldig:

i lemfeldig dom som, selv stilltiende, uten tilstrekkelig grunn godtar som sann en påstått moralsk brist hos nesten; i sladder som uten objektivt gyldig grunn avslører andres brist og feil for noen som ikke kjenner til dem; i bakvaskelse som ved utsagn i strid med sannheten skader andres omdømme og gir opphav til feilaktig bedømmelse av dem.

2478 For å unngå lemfeldig dom må enhver passe på å ta nestens tanker, ord og gjerninger i beste mening:

Enhver god kristen må være snarere til å redde nestens utsagn enn til å fordømme det. Dersom det ikke står til å redde, må man spørre ham hvordan det var ment; dersom det var dårlig ment, må han settes på plass med kjærlighet; og er ikke det nok, må man med alle passende midler få ham til å mene vel slik at han kan berges.

2479 Sladder og bakvaskelse ødelegger nestens omdømme og ære. Ære er samfunnets vitnesbyrd om menneskets verdighet, og alle har en naturgitt rett til at deres navn, omdømme og anseelse holdes i ære. Slik krenker sladder og bakvaskelse rettferdighetens og nestekjærlighetens dyder.

2480 Hvert ord og hver holdning som ved smiger, smisking eller overbærenhet oppmuntrer og bekrefter en annen i hans onde gjerninger og dårlige oppførsel, må bannlyses. Smisking er en alvorlig synd dersom den medvirker til laster eller alvorlige synder. Ønske om å være til tjeneste eller å oppnå vennskap rettferdiggjør ikke tvetydig språkbruk. Smisking er en svakhetssynd når den skjer bare for å behage, for å unngå et onde, av nødvendighet eller for å oppnå rettmessige fordeler.

2481 Hovmot eller skryt er synd mot sannheten. På samme måte forholder det seg med ironi som har til hensikt å rakke ned på noen ved å karikere visse sider ved vedkommendes oppførsel.

2482 "Løgn består i å snakke usant i den hensikt å føre noen bak lyset". Herren fordømmer løgn som et djevelens verk: "Dere har djevelen til far (...), i sannheten har han aldri stått, det finnes ikke sannhet i ham. Når han fører sin egen falske tale, er det sitt eget han tar av, løgner som han er, ja, løgnens far" (Joh 8, 44).

2483 Løgn er den mest direkte krenkelse av sannheten. Å lyve er å tale eller handle i strid med sannheten for å villede noen. Løgn, som sårer menneskets forhold til sannheten og til nesten, krenker selve grunnlaget for forholdet mellom mennesket og dets ord til Herren.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2484 Hvor alvorlig en løgn er, måles etter hva slags sannhet den forvrenger, etter omstendighetene, hensikten til den som begår den, den skade som påføres ofrene for den. En løgn som i og for seg bare er en svakhetssynd, blir en dødssynd dersom den utgjør en alvorlig krenkelse av dydene rettferdighet og nestekjærlighet.

2485 Løgn er etter sin natur forkastelig. Den forhåner ordet som har til oppgave å meddele andre den sannhet en selv har erkjent. Bevisst å ville villede nesten med ord som strider mot sannheten, er en forseelse mot rettferdigheten og nestekjærligheten. Skylden blir desto større når hensikten med å villede kan få skjebnesvangre følger for dem som ledes bort fra sannheten.

2486 Løgn (siden den er en krenkelse av sannferdighetens dyd) er i virkeligheten vold mot andre. Det er vedkommendes fatteevne som angripes, og den er forutsetningen for all bedømmelse og all beslutningstagen. Løgn er kimen til uoverensstemmelse og alt det onde som følger av dette. Løgn er ødeleggende for ethvert samfunn; den svekker tilliten mennesker imellom og river det sosiale nettverk i stykker.

2487 All synd mot rettferdighet og sannhet krever godtgjørelse, selv om opphavsmannen er blitt tilgitt. Når det ikke er mulig å gjøre noe godt igjen offentlig, må det gjøres i hemmelighet; dersom den skadelidende ikke kan gis vederlag direkte, må han få moralsk godtgjørelse, i nestekjærlighetens navn. Denne vederlagsplikten gjelder også synder begått mot andres omdømme. Slik moralsk og undertiden materiell godtgjørelse må vurderes etter den skade som er blitt forvoldt. Det er en samvittighetsplikt.

IV. Aktelse for sannheten

2488 Retten til å si sannheten er ikke betingelsesløs. Alle må leve etter Evangeliets bud om broderlig kjærlighet. Dette krever i visse situasjoner at man tar opp til vurdering hvorvidt det er riktig eller ikke å meddele sannheten til den som vil vite den.

2489 Nestekjærlighet og aktelse for sannheten må bestemme svaret på enhver forespørsel om informasjon eller meddelelse. Andres ve og vel, respekt for privatlivets fred og det felles beste er grunner gode nok til å tie med noe som ikke bør bli kjent, eller til å omtale det i forsiktige ordelag. Plikten til å unngå anstøt påbyr ofte stor forsiktighet. Ingen har plikt på seg til å si sannheten til noen som ikke har krav på å kjenne den.

2490 Skriftemålshemmeligheten er hellig og kan ikke under noen omstendighet brytes. "Den sakramentale hemmelighet er ubrytelig; derfor er det helt og fullt forbudt for en skriftefar å forråde et skriftebarn på noen som helst måte, ved ord eller på andre måter, og dét uansett grunn".

2491 Yrkesmessig taushetsplikt, slik som for eksempel politikere, militære, leger og jurister er underlagt, må overholdes, og fortrolige meddelelser bevares, unntatt i unntakstilfeller hvor overholdelse av taushetsplikten kan forårsake meget alvorlig skade, enten for den som betror seg, for den som mottar betroelsen, eller for tredjemann, og slik skade bare kan unngås dersom sannheten gjøres kjent. Private opplysninger som er til skade for andre, må ikke meddeles videre uten alvorlig og rimelig grunn, selv om de ikke er blitt meddelt i fortrolighet.

2492 Enhver må være tilbakeholdende hva folks privatliv angår. De ansvarlige for nyhetsformidling må holde en likevekt mellom det som allmennvellet krever, og aktelse for den enkeltes rettigheter. Innblanding i form av informasjon om privatlivet til personer som er aktive i det politiske eller offentlige liv, er forkastelig i den monn den krenker deres privatliv eller frihet.

V. Bruken av massemedia

2493 I det moderne samfunn spiller massemedia en fremtredende rolle i formidlingen av nyheter, i kulturlivet og i utdannelsen. Denne rollen er økende på grunn av tekniske fremskritt, omfanget av og mangfoldet i de nyheter som formidles, og den innflytelse som øves på den offentlige opinion.

2494 Medias nyhetsformidling står i allmennvellets tjeneste. Samfunnet har rett til informasjoner som bygger på sannhet, frihet, rettferdighet og solidaritet:

Riktig bruk av denne retten krever at informasjonsformidlingen alltid er sannferdig hva objektet angår, og - med respekt for rettferdighetens og nestekjærlighetens krav - fullstendig; at den hva fremgangsmåten angår, er hederlig og passende, det vil si at den i fremskaffelsen og videreformidlingen av nyheter fullt ut retter seg etter de moralske lover, menneskets rettigheter og dets verdighet.

2495 "Det er nødvendig at alle medlemmer av samfunnet på dette området oppfyller de forpliktelser som rettferdighet og sannhet krever. De skal benytte seg av massemedia for å bidra til at det dannes og videreformidles en sunn offentlig opinion". Solidaritet fremtrer som en følge av sann og riktig nyhetsformidling, og av fri meningsutveksling, noe som fremmer kunnskap om og aktelse for andre.

2496 De sosiale kommunikasjonsmedia, især massemedia, kan føre til en viss passivitet hos brukerne og gjøre dem til sløve forbrukere av nyheter og underholdning. Brukerne må pålegge seg selv måtehold og disiplin i omgangen med massemedia. De må ville danne seg en opplyst og redelig samvittighet for lettere å kunne stå imot mindre ærbare innflytelser.

2497 De ansvarlige innenfor pressen har plikt til, ut fra sitt yrke, å tjene sannheten og ikke krenke nestekjærligheten. De må på samme tid søke å respektere både fakta og grensene for kritisk bedømmelse av enkeltmennesker. De må unngå bakvaskelse.

2498 "Det hviler særlige forpliktelser på de sivile myndigheter med hensyn til det felles beste. De offentlige myndigheter skal forsvare og beskytte sann og riktig informasjonsfrihet". Ved å gi lover og passe på at de blir overholdt, må de offentlige myndigheter sikre seg at misbruk av media ikke "forårsaker alvorlig skade for den offentlige moral og for sosialt fremskritt". De må straffe krenkelse av alles rett til godt navn og rykte og privatlivets fred. De må til rett tid og på en ærlig måte opplyse om det som angår allmennvellet, eller gi svar på begrunnet bekymring i befolkningen. Ingenting kan rettferdiggjøre bruk av feilinformasjon for å manipulere den offentlige opinion gjennom media. Slik offentlig inngripen skal ikke krenke individers og grupperingers frihet.

2499 Moralen fordømmer den pest som finnes i totalitære stater, og som består i systematisk forfalskning av sannheten, i å utøve politisk dominans over den offentlige opinion gjennom massemedia, i å "manipulere" anklagede og vitner ved rettssaker. De innbiller seg at de trygger sitt tyranni ved å kvele og undertrykke alt de anser som "meningsforbrytelser".

VI. Sannhet, skjønnhet og kirkekunst

2500 Å handle vel gir fritt, åndelig velvære og moralsk skjønnhet. På samme måte medfører sannhet den åndelige skjønnhets glede og prakt. Sannheten er vakker i seg selv. Det sannferdige ord, som uttrykk for den fornuftsmessige erkjennelse av den skapte og den uskapte virkelighet, er nødvendig for mennesket, utrustet med forstand som det er, men sannheten kan også finne andre menneskelige - og utfyllende - uttrykksformer, især når det dreier seg om å antyde det den inneholder av det usigelige, av dybdene i menneskets hjerte, sjelens flukt og Guds mysterium. For før Gud åpenbarer seg for mennesket gjennom sannhetens ord, åpenbarer Han seg gjennom det universelle språk i skaperverket, som er Hans Ords og Hans visdoms verk: ordenen og harmonien i kosmos - som både barnet og vitenskapsmannen oppdager - "for av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være" (Visd 13, 5), "for han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann" (Visd 13, 3).

Ja, (visdommen) er et pust av Guds kraft, ren strømmer den frem fra Den Allmektiges herlighet, derfor kan intet urent komme den nær. For den er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet (Visd 7, 25-26). Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde. Sammenligner du den med dagslyset, finner du at den skinner enda klarere, for etter dagens lys kommer nattens mørke, men visdommen overvinnes aldri av noen mørkemakt (Visd 7, 29-30). Jeg fikk visdommen kjær... (Visd 8, 2).

2501 Også gjennom kunstverkenes skjønnhet uttrykker mennesket, "skapt i Guds bilde" (Gen 1, 26), sannheten i sitt forhold til Gud, til Skaperen. Kunst er nemlig en særegent menneskelig uttrykksform; ut over det å søke etter det livsnødvendige, noe som alle levende vesener har felles, utgjør kunsten en overflødighet som springer ut av menneskets indre rikdom. Kunsten, som stammer fra et talent Skaperen har gitt, og fra menneskets egen flid, er en form for praktisk visdom som forener i seg kunnskap og dyktighet slik at en virkelighet gis et sannferdig uttrykk som er tilgjengelig for syn eller hørsel. Kunst innebærer dermed en viss likhet med Guds virke i det skapte, i den monn den er inspirert av sannhet og kjærlighet til det som er. Kunsten er ikke mer enn noen annen form for menneskelig aktivitet et mål i seg selv, men den bestemmes og foredles av menneskets endemål.

2502 Kirkekunst er sann og vakker når den er i samsvar med det den er kalt til: å antyde og forherlige i tro og tilbedelse Guds transcendente mysterium, sannhetens og kjærlighetens usynlige og altoverstigende skjønnhet som er kommet til syne i Kristus, "Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr 1, 3), "for i ham bor all guddommens fylde legemliggjort" (Kol 2, 9), en åndelig skjønnhet som avspeiles i den hellige Jomfru, Guds Mor, englene og helgenene. Sann kirkekunst leder mennesket til å tilbe, be til og elske Gud, Skaper og Frelser, den Hellige og den Helliggjørende.

2503 Derfor er det at biskopene, enten selv eller gjennom sine representanter, må ha omsorg for å fremme kirkekunst, gammel og ny, i alle dens former, og med samme religiøse omhu få fjernet fra liturgien og fra bygninger til gudstjenestelig bruk alt som ikke er i samsvar med troens sannhet og den sakrale kunsts sanne skjønnhet.

Kort sagt

2504 "Du skal ikke vitne falskt mot din neste" (Ex 20, 16). Kristi disipler har iført seg "et nytt menneske, skapt i Guds bilde, for å leve et rettvendt og fromt liv, i samsvar med sannheten" (Ef 4, 24).

2505 Sannhet eller sannferdighet er den dyd som består i å være sann i gjerning og i ord, og holde seg borte fra sluhet, forstillelse og hykleri.

2506 En kristen skal ikke skamme seg "over vitnesbyrdet om vår Herre" (2 Tim 1, 8), hverken i gjerning eller ord. Martyriet er det høyeste vitnesbyrd om troens sannhet.

2507 Aktelse for andres gode navn og rykte forbyr enhver holdning eller ethvert ord som er sladder eller bakvaskelse.

2508 Løgn består i å tale usant i den hensikt å føre sin neste bak lyset.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er .)

2509 En synd begått mot sannheten forlanger godtgjørelse.

2510 Den gylne regel er i konkrete situasjoner en hjelp til å bedømme om det er riktig eller ikke å gjøre den som spør, kjent med sannheten.

2511 "Den sakramentale hemmelighet er ubrytelig". Yrkesmessig taushetsplikt skal overholdes. Betroelser som kan være til skade for en annen, behøver ikke å meddeles.

2512 Samfunnet har rett til informasjon som bygger på sannhet, frihet og rettferdighet. Man bør utvise måtehold og selvtukt i bruken av massemedia.

2513 Kunsten, og i særdeleshet kirkekunsten, "søker etter sin natur å uttrykke Guds uendelige skjønnhet gjennom menneskers verk. Og desto mer vier den seg sin oppgave - å fremheve Guds lov og herlighet - som den jo ikke har annen hensikt enn den å bidra mest mulig til å vende menneskenes sinn mot Gud".