10.
artikkel: Det tiende bud
Du skal ikke begjære (...) noe (...) som
hører din neste til (Ex 20, 17). Du skal ikke begjære din nestes hus eller jord,
hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som
hører din neste til (Deut 5, 21).
For der hvor din
skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være (Matt 6,
21).
2534
Det tiende bud danner en dublett til og utfyller det niende som tar for seg
kjødets begjær. Det forbyr å begjære andres eiendom,
noe som er roten til tyveri, ran og bedrag, som forbys av det syvende bud.
"Øynenes begjær" fører til vold og
urettferdighet, som forbys av det femte bud. Begjærlighet har,
på samme måte som hor, opphav i den avgudsdyrkelse som forbys i de
tre første bud i loven. Det tiende bud tar for seg
hjertets hensikt; sammen med det niende sammenfatter det alle bud i loven.
I. Begjærenes uorden
2535 Det
sanselige begjær får oss til å ønske oss behagelige
ting som vi mangler. Slik ønsker man å spise når man er sulten, eller å
varme seg når man fryser. Slike former for begjær er i seg selv
gode; men ofte klarer vi ikke å holde måte og begjærer noe vi
ikke har rett til og som tilhører, eller tilkommer, en annen.
2536
Det tiende bud forbyr begjærlighet og ønsket om å skaffe seg
ubegrenset av jordisk gods; det forbyr den tøylesløse lyst som
spirer frem av umåtelig lidenskap etter rikdom og den makt den bringer.
Likedan forbyr det ønsket om å begå en urettferdighet som
påfører nestens timelige eiendom skade:
Når loven sier:
"Du skal ikke begjære", da sier den med andre ord at vi skal
holde vårt begjær langt borte fra det som ikke tilhører oss.
For hungeren etter nestens gods er umåtelig, uendelig og umettelig, slik
som det står skrevet: "Den som er glad i penger, får aldri nok
av dem" (Fork 5, 9).
2537
Å ville skaffe seg ting som tilhører nesten, er ikke brudd
på dette budet, såfremt det skjer med redelige midler. Tradisjonell
katekese fremhever med stor realisme "dem som mest må bekjempe sine
forbryterske begjær" og som man derfor "må formane
på det sterkeste til å overholde dette budet":
Dette er (...)
handelsfolk som ønsker seg hungersnød eller dyrtid, som ser med
beklagelse på at de ikke er alene om å kjøpe og selge, noe
som i så fall ville gjort dem i stand til å selge dyrere og
kjøpe billigere; de som ønsker at deres medmennesker måtte
lide nød, for derved å få fortjeneste ved enten å
selge til dem eller kjøpe fra dem (..). Leger som ønsker at folk
må bli syke; jurister som ønsker seg rettssaker og viktige og
tallrike rettstvister...
2538 Det tiende
bud påbyr å bannlyse misunnelse fra menneskets hjerte. Da profeten Natan ville
føre kong David til anger, fortalte han ham historien om den fattige som
eide en eneste sau, og som han behandlet som sin egen datter, og om den rike
som til tross for sin store buskap, misunte den første og til sist stjal
sauen fra ham. Misunnelse kan lede til de
verste forbrytelser. Det var på grunn av
djevelens misunnelse at døden kom inn i verden (Visd 2, 24):
Vi slåss mot
hverandre, og det er misunnelsen som ruster oss opp mot hverandre (...). Dersom
alle turer frem med å ryste Kristi legeme på denne måten,
hvordan skal det da gå med oss? Vi er i ferd med å splitte Kristi
legeme (...). Vi påstår at vi er lemmer på det samme legemet,
og så går vi løs på hverandre som villdyr.
2539 Misunnelse
er en hovedlast. Den innebærer at man føler ubehag ved synet av
annenmanns eiendom og gripes av umåtelig begjær etter å
skaffe seg den, også ved hjelp av uhederlige midler. Når den leder en til
å ønske nesten alvorlig ondt, er den en dødssynd:
St. Augustin så på misunnelsen som
"djevelens synd fremfor noen". "Av misunnelsen fødes hat, sladder,
bakvaskelse, glede over nestens nød og ubehag ved hans
velvære".
2540 Misunnelse
utgjør en form for nedslåtthet og dermed fravær av
nestekjærlighet; den døpte må bekjempe den ved hjelp av
velvilje. Misunnelse stammer ofte fra hovmot; den døpte må
øve seg i å leve i ydmykhet:
Er det gjennom dere
dere vil se Gud bli herliggjort? Da skal dere glede dere over de fremskritt
deres bror gjør, og med ett slag blir Gud herliggjort gjennom dere. Da
vil de si at Gud skal være velsignet fordi Hans tjener visste å
vinne over misunnelsen ved å glede seg over andres fortjenester.
II. Åndens begjær
2541
Lovens og nådens økonomi vender menneskehjertet bort fra
begjærlighet og misunnelse: den fører det til å
begjære det høyeste gode; den lærer det opp i Den Hellige
Ånds begjær som metter menneskets hjerte.
Løftenes Gud
har alltid advart mennesket mot det forførende i det som helt fra
opphavet av synes å være "godt å spise av og herlig
å se på" (Gen 3, 6).
2542
Den lov som ble gitt til Israel, var aldri i stand til å
rettferdiggjøre dem som levde under den; ja, den ble et redskap for
"begjæret". Mangelen på samsvar
mellom vilje og gjerning viser at det står strid
mellom Guds lov, som er "fornuftens lov", og en annen lov "som
slavebinder meg under den syndens lov som finnes i min kropp" (Rom 7, 23).
2543 "Men
nå har Guds rettferd åpenbart seg, uavhengig av loven. Både
loven og profetene vitner om den; det er den Guds rettferd som vinnes gjennom
troen på Jesus Kristus, og som uten forskjell blir alle som tror til
del" (Rom 3, 21-22). Fra nå av har alle som tror på Kristus,
"korsfestet sin syndige natur sammen med alle dens slette lidenskaper og
tilbøyeligheter" (Gal 5, 24); de lar seg føre av Ånden og følger Åndens higen.
III.
Hjertets fattigdom ()
2544 Jesus
pålegger sine disipler å foretrekke Ham fremfor alt og alle og
å "gi avkall på alt" de eier (Luk 14, 33) for Hans og for
Evangeliets skyld. Like før Han gikk til sin lidelse, holdt Han den
fattige enken i Jerusalem opp som et forbilde for dem, hun som i sin fattigdom
gav alt hun hadde å leve av. Budet om å løsrive seg fra rikdom må
oppfylles for at vi skal komme inn i himlenes rike.
2545 Alle
Kristi troende må "sørge for å vende sitt hjerte i
riktig retning, slik at de ikke binder seg til eller gjør seg avhengige
av timelige goder på en måte som er i strid med den evangeliske
fattigdoms ånd, og som hindrer dem i å søke
kjærlighetens fullkommenhet".
2546
"Salige de fattige i ånden" (Matt 5, 3). Saligprisningene åpenbarer en
lykksalighetens og nådens, en skjønnhetens og fredens orden:
Ordet kaller
menneskesinnets frivillige ydmykhet og forsakelse "fattigdom i
ånden"; og apostelen setter Guds fattigdom opp som et forbilde for
oss når han sier: "Han som var rik, ble fattig for deres skyld"
(2 Kor 8, 9).
2547 Herren
roper ve over de rike fordi de trøster seg til sin store eiendom (Luk 6,
24). "Den
hovmodige søker verdslig makt, men den fattige i ånden
søker himlenes rike". Overgivelse
til den himmelske Fars forsyn setter oss fri fra bekymringer om morgendagen. Tillit til Gud gjør oss skikket til de fattiges
salighet. Det er
de som skal se Gud.
IV. "Jeg vil se Gud"
2548
Begjær etter den sanne lykke hjelper mennesket til ikke å knytte
seg for mye til denne verdens goder, og fullendes i synet av Gud og saligheten
hos Ham. "Løftet om å se Gud overstiger all lykksalighet. I
Skriften betyr se å eie. Den som ser Gud, har fått all den rikdom
som tenkes kan".
2549 For det
hellige folk gjenstår det å kjempe, hjulpet av nåden fra
oven, for å nå frem til de goder Gud har lovet. For å eie og
skue Gud kuer Kristi troende sine begjær, og med Guds nådes hjelp
overvinner de nytelsens og maktens forlokkelser.
2550
Inn på denne fullkommenhetens vei lokker Ånden og Bruden dem som
lytter til dem, og kaller dem til fullkomment
samfunn med Gud:
Der skal den sanne
herlighet og ære være; ingen skal roses ufortjent eller smigres;
sann ære skal ikke nektes dem som fortjener det, ei heller tilkomme
uverdige; ingen uverdige skal da heller gjøre krav på det, der
hvor bare verdige slippes inn. Der skal sann fred råde grunnen, ingen
skal kjenne motstand hverken fra seg selv eller andre. Gud selv skal være
dydens lønn, Han som gav dyden og lovet seg selv til den som den beste
og største belønning som finnes: "Jeg skal være deres
Gud og de skal være mitt folk" (Lev 26, 12). Dette er også
meningen med apostelens ord: "Slik at Gud blir alt i alle" (1 Kor 15,
28). Han skal selv være endemålet for vår higen, Han som vi
skal skue uten ende, elske uten å bli mette, lovsynge uten å
gå trett. Og denne gave, denne ømhet, denne syssel skal visselig
bli alle til del, aldeles som det evige liv.
Kort sagt
2551
"Der hvor din skatt er, der kommer også ditt hjerte til å
være" (Matt 6, 21).
2552
Det tiende bud forbyr den tøylesløse lyst som vokser ut av
umåtelig begjærlighet etter rikdom og den makt som følger
med den.
2553
Misunnelse er ubehag ved annenmanns eiendom og umåtelig begjær
etter å skaffe seg den. Den er en hovedlast.
2554
Den døpte bekjemper misunnelse ved hjelp av velvilje, ydmykhet og
overgivelse til Guds forsyn.
2555
Kristi troende "har korsfestet sin syndige natur sammen med alle dens
slette lidenskaper og tilbøyeligheter" (Gal 5, 24); de lar seg
føre av Ånden og følger Hans begjæringer.
2556
Det er nødvendig å frigjøre seg fra rikdom for å
komme inn i himlenes rike. "Salige de fattige i ånden."
2557
Den higende sier: "Jeg vil se Gud." Tørsten etter Gud slukkes
av det evige livs vann.
|