Første kapittel: Åpenbaringen av
bønnen - Alles kall til å be
2566 Mennesket
er på leting etter Gud. Ved skapelsen kaller Gud hvert vesen ut av intet,
til å være. Mennesket, "kronet med herlighet og
ære", er, nest etter englene, i stand til å innse at
"stort er ditt navn over den vide jord" (Sal 8, 2). Selv etter å ha mistet
gudlikheten ved sin synd er mennesket fremdeles i sin Skapers bilde. Det
beholder lengselen etter Ham som vekket det til liv. Alle religioner vitner om
denne grunnleggende lengsel hos mennesket.
2567 Gud kaller
mennesket først. Enten nå mennesket glemmer sin Skaper eller
gjemmer seg langt borte fra Hans åsyn, om det løper etter sine
gudebilder eller anklager guddommen for å ha forlatt det, så
stevner den levende og sanne Gud uten opphør mennesket til
lønndomsfullt møte med seg i bønnen. Den trofaste Guds kjærlighet
begir seg alltid først av gårde; det mennesket yter, er alltid kun
et svar. Etter hvert som Gud gir seg til kjenne og lærer mennesket
å kjenne seg selv, fremtrer bønnen som et gjensidig tilrop, et
paktdrama. I ord og handling trekker dette dramaet hjertet med seg. Gjennom
hele frelseshistorien bæres dette til skue.
|