1. artikkel: I Det Gamle Testamente

2568 Åpenbaringen av bønnen i Det Gamle Testamente finner sted mellom syndefallet og menneskets gjenoppreisning, mellom Guds rop etter sine første barn: "Hvor er du? (...) Hva er det du har gjort?" (Gen 3, 9. 13), og svaret fra den enbårne Sønn som kommer inn i verden ("Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud": Hebr 10, 5-7). Slik er bønnen knyttet til menneskenes historie, den er forholdet til Gud under historiens tilskikkelser.

Skaperverket er kilde til bønn

2569 Bønnen lever i første omgang med utgangspunkt i den skapte virkelighet. De ni første kapitlene i Genesis beskriver denne forbindelsen til Gud som Abels ofring av de førstefødte i saueflokken, som Enosj som påkaller Guds navn, som å "vandre med Gud" (Gen 5, 24). Noas offer finner nåde for Herrens øyne, Gud velsigner ham og gjennom ham hele skaperverket, fordi hans hjerte er rettferdig og hederlig: også han "vandret med Gud" (Gen 6, 9). En mengde rettferdige i alle religioner lever i slik god bønn.

Innenfor den ubrytelige pakten med alle levende vesener kaller Gud til alle tider menneskene til å be til Ham. Men det er først og fremst med vår far Abraham at bønnen blir åpenbart i Det Gamle Testamente.

Løftet og troens bønn

2570 Så snart Gud hadde kalt ham, drog Abraham av sted "som Herren hadde sagt ham" (Gen 12, 4): hans hjerte er "lydig mot Ordet", han adlyder. Å lytte med et hjerte som bestemmer seg slik Gud vil, er vesentlig for bønnen, og ordene viser hen til dette. Men Abrahams bønn uttrykkes først og fremst i gjerning: som den tause mann han er, bygger han på hver rasteplass et alter til Herren. Først senere hører vi om hans første bønn med ord: en dulgt klage som minner Gud om hva Han har lovet, og som ikke synes å gå i oppfyllelse. Slik legges helt fra begynnelsen av en av sidene ved bønnens drama for dagen: troen på Guds trofasthet settes på prøve.

2571 Abraham trodde Gud, vandret i Hans nærvær og i pakten med Ham, og han var rede til å ta imot sin gåtefulle gjest i teltet: denne vidunderlige gjestfriheten i Mamre lund er forspillet til bebudelsen av den sanne løftets Sønn. Etter at Gud hadde betrodd Abraham hva Han hadde i sinne, er Abrahams hjerte fra da av samstemt med Herrens miskunn mot menneskene, og han drister seg til å gå i forbønn for dem med tillitsfullt vågemot.

2572 Som en siste renselse av troen forlanges det av ham "som hadde mottatt løftene" (Hebr 11, 17), at han skal ofre den sønnen Gud har gitt ham. Hans tro vakler ikke: "Gud vil nok selv se seg ut et offerlam" (Gen 22, 8), for "Abraham tenkte at Gud var mektig nok til å oppvekke fra de døde" (Hebr 11, 19). Slik blir de troendes far Faderen lik, Han som ikke skulle spare sin egen Sønn, men overgi Ham for oss alle. Bønn gjenoppretter i mennesket likheten med Gud og gjør det delaktig i Guds kjærlighets kraft som frelser de mange.

2573 Gud fornyer løftet til Jakob, stamfar til Israels tolv stammer. Før han møter sin bror Esau, slåss han en hel natt med en gåtefull "mann" som nekter å si hvem han er, men som velsigner ham før han forlater ham ved daggry. Kirkens åndelige tradisjon har bitt seg merke i denne fortellingen som et symbol på bønnen som en troskamp og seier gjennom utholdenhet.

Moses og mellommannens bønn

2574 På den tid da løftet begynner å gå i oppfyllelse (påskefesten, utfarten fra Egypt, loven som blir gitt og pakten som sluttes), er Mose bønn et gripende bilde på den forbønn som fullendes i den ene "midler mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" (1 Tim 2, 5).

2575 Også her er det Gud som først griper inn. Han roper på Moses inne fra den brennende busk. Denne begivenheten skulle komme til å bli ett av de viktigste bildene på bønn i den jødiske og kristne åndelige tradisjon. For hvis "Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud" kaller på sin tjener Moses, da er det fordi Han er den levende Gud som vil at menneskene skal leve. Han åpenbarer seg for å frelse dem, men ikke på egen hånd og ikke uten dem: Han kaller Moses for å sende ham, for å gjøre ham delaktig i sin medynk, sitt frelsesverk. I denne sendelsen er det som om Gud bønnfaller, og Moses føyer sin vilje etter den frelsende Guds, etter et lengre ordskifte. Men i denne samtalen hvor Gud betror seg, lærer Moses også å be: han unndrar seg, han kommer med innvendinger, og fremfor alt forlanger han, og det er som svar på dette forlangendet Gud betror ham sitt uutsigelige navn som skal bli åpenbart gjennom Hans storverk.

2576 "Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler til en annen" (Ex 33, 11). Mose bønn er typisk for den kontemplative bønn, takket være hvilken Guds tjener forblir tro mot sin sendelse. Moses "samtaler" ofte og lenge med Herren; han går opp i fjellet for å lytte til Ham, og går ned igjen til folket for å gjenta hva deres Gud har sagt, og for å lede det. "Han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter" (Num 12, 7-8), for "Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden" (Num 12, 3).

2577 I denne fortroligheten med den trofaste Gud, langmodig og rik på miskunn, hentet Moses kraft og utholdenhet til forbønn. Han ber ikke for seg selv, men for det folk Gud har gjort til sitt eget. Allerede under slaget med amalekittene eller da det gjaldt å oppnå helbredelse for Mirjam, går Moses i forbønn. Men det var fremfor alt etter at folket hadde falt fra, at han "la seg imellom" (Sal 106, 23) for å frelse folket. Det han hevder i bønnen (forbønn er også en gåtefull kamp), kom til å sette mot i de store bønnens menn og kvinner, i det jødiske folk som i Kirken: Gud er kjærlig, altså er Han rettferdig og trofast; Han kan ikke motsi seg selv, Han må komme sine storverk i hu, Hans ære står på spill, Han kan ikke forlate det folk som bærer Hans navn.

David og kongens bønn

2578 Gudsfolkets bønn kom til å utfolde seg i skyggen av Guds bolig, paktkisten og senere templet. Først er det folkets ledere - dets hyrder og profeter - som lærer det å be. Som barn må Samuel ha lært av Hanna, sin mor, hvordan han skulle "tre frem for Herrens åsyn", og av presten Eli hvordan han skulle lytte til Hans ord: "Tal, Herre, din tjener hører" (1 Sam 3, 9-10). Senere skulle også han lære å kjenne hva forbønn koster og hvilken byrde den er: "Jeg vil aldri gjøre en slik synd mot Herren at jeg holder opp å be for dere. Jeg skal lære dere den gode og rette vei" (1 Sam 12, 23).

2579 David er fremfor noen kongen "etter Guds hjerte", hyrden som ber for folket og i folkets navn, han hvis lydighet mot Guds vilje, lovsang og anger skulle bli et mønster for folkets bønn. Han er salvet av Gud, og hans bønn er trofast tillit til Guds løfte, kjærlig og gledefylt tiltro til Ham som alene er konge og Herre. I Salmene er David, inspirert av Den Hellige Ånd, den jødiske og kristne bønns fremste profet. Kristi bønn, Han som er den sanne Messias og Davidssønn, legger meningen med denne bønnen klart i dagen og fullender den.

2580 Templet i Jerusalem, det bønnens hus David ville oppføre, ble Salomos, hans sønns, verk. Bønnen ved templets innvielse støtter seg til Guds løfte og pakt, Hans navns virksomme nærvær i folket og påminnelsen om storverkene ved utfarten fra Egypt. Deretter løfter kongen hendene mot himmelen og bønnfaller Herren for seg selv, for hele folket, for kommende slektledd, om forlatelse for deres synder og for deres daglige behov, slik at alle folkeslag kan vite at Han er den eneste Gud og at hele folkets hjerte tilhører Ham alene.

Elias, profetene og hjertets omvendelse

2581 For Guds folk skulle templet være det sted hvor det skulle lære å be: pilegrimsferder, fester, ofringer, kveldsoffer, røkelse, skuebrød - alle disse tegn på den meget høye og meget nære Guds hellighet og herlighet var kall til bønn og veier som ledet til den. Men ritualisme forledet ofte folket til en altfor ytre kult. Undervisning i troen og hjertets omvendelse manglet. Å råde bot på denne menagel falt i profetenes lodd, både før og etter utlendigheten.

2582 Elias er profetenes far, "den ætt som søker Herren, Jakob som søker ditt åsyn" (Sal 24, 6). Navnet hans, "Herren er min Gud", er et forvarsel om folkets tilrop som svar på hans bønn på Karmelfjellet. Jakob viser til ham for å oppmuntre oss til å be: "I en rettferdig manns bønn ligger det stor makt" (Jak 16b-18).

2583 Etter å ha lært barmhjertighet i sitt skjulested i Krit-dalen lærer han enken i Sarepta å lite på Guds ord, en tillit han befester ved sin brennende bønn: Gud vekker enkens sønn til live.

Under ofringen på Karmelfjellet, den avgjørende prøve for Gudsfolkets tro, er det på hans bønn Herrens ild fortærer brennofferet, på "den tid da grødeofferet blir båret frem": "Svar meg, Herre, svar meg!" - dette er de selvsamme ord Elias brukte, og som de orientalske liturgier gjentar i epiklesen i eukaristien.

Elias drog så tilbake til ødemarken, til det sted den sanne og levende Gud hadde åpenbart seg for folket, og til sist gjemte han seg, lik Moses, "i en hule", inntil Guds gåtefulle nærvær "gikk forbi". Men det er først på forklarelsens berg at den hvis åsyn de søkte, gir seg til kjenne: kunnskapen om Guds herlighet lyser over den korsfestede og oppstandne Kristi ansikt.

2584 I "enesamværet med Gud" henter profetene lys og kraft til det de er sendt for. Deres bønn er ikke flukt fra en vantro verden, men lytting til Guds Ord, undertiden samtale eller klage, og alltid forbønn i påvente av og som forberedelse til at den frelsende Gud, historiens Herre, skal gripe inn.

Salmene, menighetens bønn

2585 Helt fra Davids tid og inntil Messias' komme inneholder de hellige bøker bønnetekster som vitner om fordypelse i bønn, både på egne og andres vegne. Salmene ble litt etter litt samlet i fem bøker: Salmene (eller "lovsangene"), den gammeltestamentlige bønns mesterverk.

2586 Salmene nærer og uttrykker Gudsfolkets bønn som menighet, under de store festene i Jerusalem og hver sabbat i synagogene. Denne bønnen er på én og samme tid personlig og kollektiv; den angår dem som ber og alle mennesker; den stiger opp fra Det Hellige Land og fra adspredelsen, men den omfatter hele skaperverket; den minner om fortidens frelsesgjerninger og strekker seg mot historiens avslutning; den ihukommer de Guds løfter som allerede er oppfylt, og den venter Messias som skal fullbyrde dem én gang for alle. Salmene, bedt og oppfylt i Kristus, forblir vesentlige i Hans Kirkes bønn.

2587 Salmenes bok er den bok hvor Guds Ord blir menneskers bønn. I de andre bøkene i Det Gamle Testamente "forkynner ordene gjerningene (Gud har gjort for menneskene) og bringer frem i lyset den hemmelighet de bærer i seg". I Salmenes bok uttrykker salmistens ord Guds frelsesverk ved å synge om dem for Ham. Det er den samme Ånd som gir opphav til Guds verk og menneskets gjensvar. Kristus forener dem begge. I Ham lærer Salmene oss uavlatelig å be.

2588 Salmenes bønn i sine mangeartede former utformes samtidig i tempelliturgien og i menneskehjertet. Enten det nå dreier seg om en hymne, en bønn i nød eller en takksigelsesbønn, et enkeltmenneskes eller hele menighetens rop om hjelp, en kongesang eller en pilegrimssang eller en visdomsmeditasjon, så avspeiler Salmene Guds storverk i folkets historie og de menneskelige opplevelser salmisten har hatt. En salme kan gjenspeile en hending i fortiden, men den er så nøktern at den i sannhet kan bes av alle mennesker, uansett tid og livssituasjon.

2589 Noen trekk går igjen i Salmene: det enkle og umiddelbare i bønnen, lengselen etter Gud gjennom og sammen med alt det gode i skaperverket, den troendes prøvelser når han, som elsker Gud fremfor alt, plages av en mengde fiender og fristelser, og visshet om Guds kjærlighet og overgivelse til Hans vilje i påvente av hva den trofaste Gud vil gjøre. Salmenes bønn bæres av lovprisning, og derfor passer bokens titel godt på det den formidler: "Lovsangene". Den er samlet med henblikk på menighetens gudstjeneste; den kaller til bønn og synger svaret: "Hallelu-Ja!" (Alleluia), "Pris Herren!"

Hva er da bedre enn en salme? Derfor sier David med rette: "Lovpris Herren, for salmen er noe godt: søt og vakker lovprisning til vår Gud!" Og det er så sant som det er sagt. For salmen er en velsignelse uttalt av folket, en lovprisning av Gud fra menigheten, alles samtykke, et ord uttalt av all verden, Kirkens røst, sødmefylt bekjennelse av troen...

Kort sagt

2590 "Bønn er sjelens løftelse mot Gud eller å be Ham om høvelige goder".

2591 Gud stevner uopphørlig enhver til lønndomsfullt møte med seg. Bønnen ledsager hele frelsens historie som et gjensidig kall mellom Gud og mennesket.

2592 Abrahams og Jakobs bønn fremstår som en troskamp i tillit til Guds troskap og i visshet om den seier som er lovet den utholdende.

2593 Mose bønn er et gjensvar på den levende Guds inngripen til folkets frelse. Den bærer bud om den ene mellommanns forbønn, Kristi Jesu bønn.

2594 Gudsfolkets bønn utfolder seg i skyggen av Guds bolig, paktkisten og templet, under ledelse av hyrdene, særlig kong David, og profetene.

2595 Profetene kaller til hjertets omvendelse, og samtidig som de med glød søker Guds åsyn, slik som Elias, går de i forbønn for folket.

2596 Salmene danner bønnens mesterverk i Det Gamle Testamente. De frembyr to uadskillelige bestanddeler: den personlige og den kollektive. De strekker seg ut mot alle sider av historien, minnes de av Guds løfter som allerede er oppfylt, i håp om Messias' komme.

2597 Salmene, bedt og fullbyrdet i Kristus, er et vesentlig og vedvarende element i Hans Kirkes bønn. De passer for mennesker i alle livssituasjoner og til alle tider.