3. artikkel: De syv bønner
2803
() Etter å ha stilt oss for Gud,
vår Fars, åsyn for å tilbe, elske og velsigne Ham, får
barnekårets Ånd syv bønner, syv velsignelser til å
stige opp fra våre hjerter. De tre
første, de mest teologale, trekker oss i retning av Faderens herlighet,
de fire siste, lik veier som fører til Ham, bærer vår
skrøpelighet frem for Hans nåde. "Avgrunn kaller på
avgrunn" (Sal 42, 8).
2804 Aller
først løftes vi mot Gud, for Gud: ditt navn, ditt rike, din
vilje! Det er et kjærlighetens kjennetegn å tenke først
på Ham vi elsker. I hvert av disse bønneleddene nevner vi ikke
"oss", men det er den enbårne Sønns "inderlige
lengsel", ja, "smerte" for sin Fars herlighet som griper fatt i
oss: "Helliget vorde (...). Komme (...). Skje (...): disse tre
bønnene er allerede blitt hørt i Kristi Frelserens offer, men fra
nå av er de vendt i håpet mot sin endelige fullbyrdelse, så lenge
Gud ennå ikke er alt i alle.
2805
() Dernest følger samme
bevegelse som i visse eukaristiske epikleser: den bærer frem våre
forventninger og påkaller vår miskunnelige Fars oppmerksomhet. Den
stiger opp fra oss og angår oss her og nå, i denne verden: "Gi
oss (...). Forlat oss (...). La oss ikke
(...), men fri oss (...)." Den fjerde og femte bønn angår
vårt liv som sådant, enten for å nære det eller for
å helbrede det fra synd; de to siste angår vår kamp for
livets seier, som er selve bønnens kamp.
2806 () Ved de tre første
bønner styrkes vi i troen, fylles vi av håp og oppildnes vi av
kjærligheten. Skapninger og syndere som vi fremdeles er, må vi be
for oss selv, dette "oss" som favner verden og historien, og som vi
bærer frem for Guds grenseløse kjærlighet. For det er ved
sin Salvedes navn og sin Hellige Ånds herredømme at vår Far
fullfører sin frelsesplan for oss og for hele verden.
I. "Helliget vorde ditt navn" ()
2807
() Uttrykket "hellige" kan
her gå på å bevirke noe (det er Gud alene som helliger,
gjør hellig), men først og fremst på vurdering: anerkjenne
som hellig, omgås med på en hellig måte. Slik har det seg at
under tilbedelse blir denne bønnen undertiden oppfattet som en
lovprisning og en takksigelse. Men Jesus lærer oss
å be denne bønnen som et ønskemål: en bønn, en
lengsel og en forventning hvor både Gud og mennesket er deltagere.
Allerede i det første vi ber vår Far om, styrtes vi ut i Hans
guddoms innerste mysterium og menneskehetens frelsesdrama. Å be om at Hans navn må holdes hellig,
gjør oss delaktige i "den frie beslutning han forut hadde
fattet", slik at vi kan "stå hellige og plettfrie for hans
åsyn".
2808 (, ) I de avgjørende
øyeblikk i sin økonomi åpenbarer Gud sitt navn, men Han
åpenbarer det ved å fullføre sitt verk. Men dette verket
fullbyrdes for oss og i oss bare så fremt Hans navn holdes hellig av oss
og i oss.
2809 (, ) Guds hellighet er det
utilgjengelige sted hvor Hans evige mysterium bor. Det som åpenbares av
den i skaperverket og historien, kaller Skriften Hans herlighet, glansen av
Hans majestet. Ved å skape mennesket "i vårt bilde,
etter vår lignelse" (Gen 1, 26) har Gud "kronet ham med
herlighet" (Sal 8, 6), men ved å synde ble mennesket "uten del
i Guds herlighet" (Rom 3, 23). Fra da av kommer Gud til å vise sin
hellighet ved å åpenbare og si sitt navn, slik at Han kan fornye
mennesket "i sin skapers bilde" (Kol 3, 10).
2810 () I løftet til Abraham
og den ed som ledsaget det, forplikter Gud seg selv, men uten å avsløre
sitt navn. Det er til Moses Han begynner å åpenbare det, og Han gir det til kjenne for hele folkets åsyn ved
å berge det fra egypterne: "Han er høy og herlig" (Ex 15,
1). Siden paktsinngåelsen på Sinai har dette folket vært
"Hans", og det skal være et "hellig folk" (eller
helliget, samme ord på hebraisk), for Guds navn bor hos det.
2811 () Men til tross for den
hellige lov den hellige Gud gir folket, og som Han gir på ny, og selv om Herren "for sitt navns skyld" er
langmodig, vender de seg bort fra Israels hellige og "vanærer Hans
navn for folkenes øyne". Derfor var det de rettferdige i den gamle pakt, de fattige som vendte tilbake
fra utlendigheten, og profetene brant av nidkjærhet for navnet.
2812 () Til sist er det i Jesus
den hellige Guds navn åpenbares for oss, i legemet, som Frelser: det åpenbares ved det Han er, ved Hans ord og ved
Hans offer. Dette er kjernen i Hans yppersteprestelige bønn: "Hellige Far!
(...) for deres skyld vier jeg meg selv som offer, for at også de gjennom
sannheten skal være viet til deg" (Joh 17, 11. 19). Fordi Han selv
"helliger" Hans navn, "åpenbarer"
Jesus Faderens navn (Joh 17, 6) for oss. Etter Hans påske gir Faderen Ham
det navn som står over alle andre navn: Jesus er Herre til Gud Faders
ære.
2813
() I dåpens vann er vi blitt
"tvettet rene, (...) helliget og rettferdiggjort ved vår Herre Jesu
Kristi navn, ved Ånden fra vår Gud" (1 Kor 6, 11). Gjennom
hele vårt liv kaller vår Far oss "til et liv som er viet ham"
(1 Tess 4, 7), og siden det er "takket være ham at dere nå
lever i Kristus Jesus, han som Gud har gitt oss til å være (...)
vår helligelse" (1 Kor 1, 30), er det Hans ære og vårt
liv som står på spill når det er tale om at Hans navn skal
helliges av oss og i oss. Så viktig er vår første
bønn.
Hvem skulle kunne
hellige Gud, siden Han er den som helliger? Men idet vi støtter oss til
dette ordet: "Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er
hellig" (Lev 20, 26), ber vi om at vi som er helliget ved dåpen,
må holde fast ved det vi har begynt å bli. Og dette ber vi om hver
dag, for vi feiler daglig, og vi må rense oss fra våre synder ved
en helliggjørelse som uten opphør gjentas (...). Vi griper altså
til bønn for at denne helligheten skal kunne bli i oss.
2814
() Det avhenger på én og
samme tid av vårt liv og av vår bønn om Hans navn skal
holdes hellig blant folkene:
Vi ber Gud hellige
sitt navn, for det er ved hellighet Han frelser og helliggjør hele
skaperverket (...). Det dreier seg om det navn som bringer frelse til den
fortapte verden, men vi ber om at dette Guds navn må bli holdt hellig i
oss ved vårt liv. For lever vi vel, da velsignes det guddommelige navn;
men lever vi ille, blir det spottet, slik apostelen sier: "På grunn
av dere blir Guds navn til spott blant hedningene" (Rom 2, 24; Esek 36,
20-22). Vi ber altså om å gjøre oss fortjent til å ha
like mye hellighet i vår sjel som vår Guds navn er hellig.
Når vi sier:
"Helliget vorde ditt navn", da ber vi om at det må bli helliget
i oss som er i det, men også i de andre som Guds nåde fremdeles
venter på, slik at vi kan etterleve budet som pålegger oss å
be for alle, selv for våre fiender. Dette er årsaken til at vi ikke
sier uttrykkelig: helliget vorde ditt navn "i oss", for vi ber om at
det må bli det i alle mennesker.
2815
() Denne bønnen, som inneslutter
alle de andre, blir hørt ved Kristi bønn, på samme
måte som de seks følgende bønner. Vår bønn til
Faderen er vår, så fremt den blir bedt "i Jesu navn". I sin yppersteprestelige
bønn ber Jesus: "Hellige Far, bevar i ditt navn dem du har gitt
meg" (Joh 17, 11).
II. "Komme ditt rike"
2816
(, , , ) I Det Nye Testamente kan ordet
Basileia oversettes med "kongeverdighet" (abstrakt),
"kongerike" (konkret) eller "herredømme" (handling).
Guds rike ligger foran oss. Det kom nær i det
inkarnerte Ord, det forkynnes gjennom hele Evangeliet, det kom i Kristi
død og oppstandelse. Guds rike kom allerede med Jesu nattverd og i
eukaristien er det blant oss. Riket kommer i herlighet når Kristus
overgir det til sin Far:
Det kan til og med
være at Guds rike betyr Kristus selv, han som vi kaller på hver
eneste dag, og hvis komme vi ønsker å fremskynde ved vår
forventning. Slik Han er vår oppstandelse, for vi oppstår i Ham,
slik er Han kanskje også Guds rike, for vi råder i Ham.
2817
(, , ) Denne bønnen er "Marana
ta", Åndens og Brudens rop: "Å ja, kom, Herre
Jesus!":
Selv om denne
bønnen ikke hadde pålagt oss å be om at riket må
komme, ville vi av oss selv ha utstøtt et slikt rop, idet vi skyndte oss
fremover for å ta vårt håp i favn. Martyrenes sjeler
påkaller under alteret Herren med høye skrik: "Hvor lenge
skal det vare, Herre, du hellige og sanndru, før du setter deg til doms
over jordens beboere og tar hevn for vårt blod?" (Åp 6, 10.)
For ved tidenes ende må det jo ytes dem rettferdighet. Herre, la ditt
rike komme snart!
2818
() I Herrens bønn dreier det seg
først og fremst om Gudsrikets endelige komme ved Kristi gjenkomst. Men denne lengselen
gjør ikke Kirken uoppmerksom hva dens sendelse i denne verden
angår, den skjerper tvertimot dens årvåkenhet. For etter
pinse er rikets komme Herrens Ånds verk, "Han som fullbyrder din
Sønns verk i verden og fullender all helliggjørelse".
2819 (, , ) "For Guds rike (...)
består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom
14, 17). De siste
tider som vi befinner oss i, er de tider da Den Hellige Ånd utgydes.
Dermed er den avgjørende tvekamp mellom "kjødet" og
Ånden satt i gang:
Bare et rent hjerte
kan med frimodighet si: "Komme ditt rike." Man må ha gått
i Pauli skole for å kunne si: "Så skal da ikke synden
være herre over legemet, selv om det er døden underkastet"
(Rom 6, 12). Den hvis gjerninger, tanker og ord er rene, kan si til Gud:
"Komme ditt rike"!
2820
() Med et skjønn som er etter
Ånden, må kristne skjelne mellom Gudsrikets vekst og kulturelle og
sosiale fremskritt i de samfunn de lever i. Å skjelne er ikke å
adskille. Menneskets kall til evig liv svekker ikke, men styrker tvertimot dets
plikt til å anvende de krefter og de midler det har fått fra Skaperen,
til å tjene rettferdighetens og fredens sak i denne verden.
2821
() Denne bønnen bæres og
bønnhøres i Jesu bønn som er nærværende
og virksom i eukaristien; den bærer frukt i et nytt levnet etter
saligprisningene.
III. "Skje din vilje, som i himmelen så og
på jorden"
2822
(, ) Det er vår Fars vilje "at
alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne
sannheten" (1 Tim 2, 3-4). "Han er tålmodig med dere, ettersom
han ikke vil at noen skal gå fortapt" (2 Pet 3, 9). Hans bud, som sammenfatter
alle de andre, og som sier oss hva hele Hans vilje er, er at "som jeg selv
har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre" (Joh 13, 34).
2823
() "Han har gitt oss sin skjulte
vilje til kjenne, den frie beslutning han forut hadde fattet (...). Å
sammenfatte alle ting i enheten i Kristus (...). Det er i ham vi har fått
vår arvelodd, slik som det forut var bestemt, ifølge hans plan som
lar alt skje etter sin vilje" (Ef 1, 9-11). Vi bønnfaller om at
denne frie beslutning fullt ut må virkeliggjøres, på jorden
slik den allerede er i himmelen.
2824
(, ) Det er i Kristus, og ved Hans
menneskevilje, at Faderens vilje fullkomment og én gang for alle er
skjedd. Jesus sa da Han trådte inn i verden: "Her er jeg, for
å gjøre din vilje, Gud" (Hebr 10, 7; Sal 40, 7). Alene Jesus
kan si: "Jeg gjør alltid det som er ham til behag" (jfr. Joh
8, 29). I sin smertes bønn slutter Han seg helt til denne viljen:
"Men la ikke min, men din vilje skje" (Luk 22, 43). Derfor
gav Jesus "seg selv for våre synders skyld (...) slik som Gud
vår Far har villet det" (Gal 1, 4). "Og i kraft av denne Guds
vilje er vi blitt helliget gjennom Jesu Kristi legemes offer" (Hebr
10,10).
2825 () Enda Jesus "var
sønn, lærte han lydighet ved det han led" (Hebr 5, 8), hvor
meget mere da ikke vi, skapninger og syndere, som har fått barnekår
i Ham. Vi ber vår Far om å forene vår vilje med Sønnens
slik at vi kan gjøre etter Hans vilje, Hans frelsesplan for verdens liv.
Dette er vi i bunn og grunn helt ute av stand til å gjøre, men i
forening med Jesus og ved Hans Hellige Ånds kraft kan vi overgi Ham
vår vilje og bestemme oss for å velge slik Hans Sønn alltid
gjorde: å gjøre det som er Faderen til behag:
Ved å holde oss til Kristus kan vi bli
én ånd med Ham, og dermed gjøre Hans vilje; slik vil den
bli gjennomført på jorden som i himmelen.
Tenk over hvordan Jesus Kristus lærer oss
å være ydmyke ved å få oss til å innse at
vår dydighet ikke avhenger bare av det vi selv gjør, men av Guds
nåde. Han befaler her hver troende som ber, å gjøre det for
alle over hele jorden. For Han sier ikke: "Skje din vilje" i meg
eller i dere, men "på jorden", slik at vranglære sendes i
utlegd, sannhet råder grunnen, laster legges øde, dyd blomstrer opp
på ny, og jorden ikke er annerledes enn himmelen.
2826 Det er ved
bønn vi kan lære "å skjelne hva Guds vilje er"
(Rom 12, 2; Ef 5, 17) og få "den standhaftighet dere trenger"
til på gjøre den (jfr. Hebr 10, 36). Jesus lærer oss at det ikke er ved
ord man kommer inn i himlenes rike, "men alene den som gjør min
himmelske Fars vilje" (Matt 6, 21).
2827
(, ) "(Gud) hører den som er
gudfryktig og gjør hans vilje" (Joh 9, 31). Så stor er den makt som
ligger i Kirkens bønn i sin Herres navn, særlig under eukaristien;
den har i forbønn samfunn med Den Allhellige Guds Mor og alle de hellige som var
Herren "til behag", siden de bare ville gjøre Hans vilje:
Uten å krenke
sannheten kan vi også oversette disse ordene: "Skje din vilje, som i
himmelen så og på jorden" på følgende måte:
i Kirken som i vår Herre Jesus Kristus; i Hans trolovede brud som i
brudgommen som gjør Faderens vilje.
IV. "Gi oss i dag vårt daglige
brød"
2828
() "Gi oss": dette er den
vakre tillit barna har, de som venter alt fra sin Far, "Han som lar sin
sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig
og synder" (Matt 5, 45) og gir alt som lever, "føde i rette
tid" (Sal 104, 27). Jesus lærer oss å be denne bønnen
fordi den er en herliggjøring av vår Far, fordi den er en
anerkjennelse av hvor god Han er, hinsides alt som er godt.
2829
() "Gi oss" uttrykker
også paktsforholdet: vi er Hans, og Han er vår og for oss. Men
dette "oss" anerkjenner Ham også som alle menneskers Far, og vi
ber til Ham for dem alle, i solidaritet med deres behov og lidelser.
2830
(, ) "Vårt brød."
Faderen som gir oss livet, kan ikke la være å gi oss den
livsnødvendige føde, alle "høvelige" materielle
og åndelige goder. I bergprekenen legger Jesus vekt på slik barnlig
tillit som samarbeider med vår Fars forsyn. Han vil ikke gjøre oss
uvirksomme, men Han vil befri oss fra
stadig uro og bekymringer. Slik er Guds barns barnlige overgivelse:
Dem som søker
Guds rike og Hans rettferd, lover Han å gi alt i tillegg. For alt er
Guds: intet mangler for den som eier Gud, om da Gud ikke mangler ham.
2831
() Men det at det finnes dem som sulter
fordi de mangler brød, legger for dagen en annen dybde i denne
bønnen. Den tragedie som hungersnød i verden utgjør, er et
kall til alle kristne som ber i sannhet, om å vise ansvarsfølelse
virksom i handling overfor sine brødre, både i personlig
livsførsel og i solidaritet med hele menneskenes familie. Dette leddet i
Herrens bønn må sees i sammenheng med lignelsene om den fattige
Lasarus og den siste dom.
2832 () Lik gjær i en deig
skal det nye i riket få jorden til å heve seg ved Kristi Ånd. Det skal synliggjøres ved at det innføres
rettferdige forhold mellom personer og innenfor samfunnet, i økonomien
og i internasjonale forhold, uten dermed å glemme at det ikke kan finnes
rettferdige strukturer uten mennesker som ønsker å være
rettferdige.
2833 () Det dreier seg om
"vårt" brød, "ett" for "mange".
Saligprisningenes fattigdom er den dyd som består i å dele med
andre: den kaller til å gi videre og dele materielle og åndelige
goder, ikke av tvang, men av kjærlighet, slik at de som har rikelig, kan
komme andres nød i møte.
2834 () "Be og arbeid". "Be som om alt var avhengig av Gud, og arbeid som om
alt var avhengig av dere". Etter at vi har utført vårt arbeid, er
allikevel maten en gave fra vår Far; det er godt å be Ham om den og
takke Ham. Dette
er bordbønnens mening i et kristent hjem.
2835
(, ) Denne bønnen, og det ansvar
den fører med seg, gjelder også en annen form for sult som
mennesker dør av: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av
hvert ord som kommer fra Herrens munn" (Lev 8, 3; Matt 4, 4), det vil si
av Hans Ord og Hans Ånde. Kristne må sette alt inn på å
"forkynne Evangeliet for de fattige". Det finnes hunger på
jorden, "ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men
etter å høre Herrens ord" (Am 8, 11). Det er derfor den
spesifikt kristne mening med den fjerde bønn går på livets
brød: Guds Ord som tas imot i tro, og Kristi legeme som tas imot i
eukaristien.
2836
() "I dag" uttrykker
også tillit. Det er Herren som lærer oss å be slik; selv kunne vi aldri formaste
oss til å finne på det. Siden det i første rekke dreier seg
om Hans Ord og Hans Sønns legeme, er dette "i dag" ikke bare
vår dødelige tids "i dag": det er Guds "i
dag":
Hvis du hver dag
får brødet, er hver dag for deg i dag. Tilhører Kristus deg
i dag, oppstår Han hver dag for deg. Hvordan det? "Du er min
Sønn, jeg har født deg i dag" (Sal 2, 7). I dag vil si:
når Kristus oppstår.
2837
(, , , , ) "Daglige." Dette ordet,
epiousios, forekommer ikke andre steder i Det Nye Testamente. I timelig
betydning er det en pedagogisk hentydning til "i dag" for å lære oss
å være tillitsfulle "uten å legge opp lager". I
kvalitativ betydning betegner det det som er nødvendig for å leve,
og i videre mening ethvert livnødvendig gode. I bokstavelig betydning
(epiousios: "over-vesentlig") går det direkte på livets
brød, Kristi legeme, det "udødelighetens legemiddel" uten hvilket vi ikke har liv
i oss. Til sist, i forbindelse med
den foregående, er den himmelske betydning klar: "Dagen" er
Herrens dag, dagen for gjestebudet i riket, som foregripes i eukaristien som
allerede nå er en forsmak på riket som kommer. Derfor bør
den eukaristiske liturgi feires "daglig".
Eukaristien er
vårt daglige brød. Den kraft som særpreger denne
guddommelige spise, er kraft som forener: den forener oss med Frelserens legeme
og gjør oss til Hans lemmer, slik at vi kan bli det vi tar imot (...).
Det daglige brød er også i de lesninger dere daglig hører i
Kirken, i de hymner som synges og som dere synger. Alt dette trenger vi til på
vår pilegrimsgang.
Den himmelske Far
befaler oss å be om brød fra himmelen, som barn av himmelen. Kristus "er selv det
brød som ble sådd i Jomfruen, hevet i legemet, knadd i lidelsen,
stekt i gravens ovn, lagt på Kirkens stabbur, satt frem på altrene,
og som hver dag nærer de troende med himmelmat".
V. "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater
våre skyldnere"
2838
(, , ) Denne bønnen er egnet til
å forbause. Dersom den bare inneholdt første del av setningen -
"forlat oss vår skyld" - kunne den være
underforstått i de tre første bønner i Herrens bønn,
siden Kristi offer er "til syndenes forlatelse". Men ifølge
annet ledd i setningen vil vi bare bli bønnhørt dersom vi har
imøtekommet et krav. Vår bønn er fremtidsrettet, kravet
må være innfridd; ett ord binder dem sammen: "som".
"Forlat oss vår skyld"...
2839 (, , ) Vi begynte med å be
til vår Far med dristig frimodighet. Ved å be om at Hans navn
må holdes hellig, bad vi om å bli stadig mer helliggjorte. Men selv
om vi har iført oss dåpskjolen, synder vi til stadighet og vender
oss bort fra Gud. Nå, i og med denne bønnen, vender vi, lik den
fortapte sønn, tilbake til Ham, og lik tolleren bekjenner vi at vi er syndere for Ham. Vår
bønn begynner med en "bekjennelse" hvor vi på én
og samme tid bekjenner vår skrøpelighet og Hans miskunn. Vårt håp er visst,
for i Hans Sønn "er vi da frikjøpt, gjennom ham er
våre synder tilgitt" (Kol 1, 14; Ef 1, 7). Det virksomme og
utvilsomme tegn på Hans tilgivelse finner vi i Hans Kirkes sakramenter.
2840
() Men det skremmende er at denne
bølge av miskunn ikke kan skylle inn i vårt hjerte så lenge
vi ikke har tilgitt våre skyldnere. Kjærligheten, på samme
måte som Kristi legeme, kan ikke stykkes opp: vi kan ikke elske den Gud
vi ikke ser, dersom vi ikke elsker den bror eller søster vi ser. Når vi nekter å
tilgi våre søsken, stenges hjertet vårt til og blir
hårdt og ugjennomtrengelig for Faderens miskunnsrike kjærlighet;
når vi bekjenner våre synder, åpnes hjertet for Hans
nåde.
2841
Denne bønnen er så viktig at den er den eneste Herren kommer
tilbake til og videreutvikler i bergprekenen. Dette helt grunnleggende
kravet i paktmysteriet er umulig for mennesker. Men "alt er mulig for
Gud".
..."som vi og
forlater våre skyldnere"
2842
() Dette "som" er ikke en
engangsforeteelse i Jesu undervisning: "Men dere skal være
fullkomne, "slik som" deres himmelske Far er fullkommen" (Matt
5, 48); "Vær barmhjertige, "slik som" deres Far er
barnhjertig" (Luk 6, 36); "Et nytt bud har jeg å gi dere: elsk
hverandre. "Som" jeg selv har elsket dere, slik skal også dere
elske hverandre" (Joh 13, 34). Det er umulig å leve opp til dette
budet fra Herren dersom det dreier seg om å etterligne Guds forbilde
utenfra. Men det dreier seg om et livssamkvem som kommer "fra hjertets
dyp", med vår Guds hellighet, miskunn og kjærlighet. Bare
Ånden som er "vårt liv" (Gal 5, 25), kan la Jesu Kristi
sinnelag prege "vår" ferd. Bare slik er det mulig med en
enhet i tilgivelsen, og vi kan "tilgi hverandre, slik som Gud i Kristus
har tilgitt dere" (Ef 4, 32).
2843 () På denne måten
blir Herrens ord om tilgivelse blir levende for oss, den kjærlighet som
elsker inntil det ytterste. Lignelsen om den ubarmhjertige tjener, som er
høydepunktet i Herrens undervisning angående fellesskapet i
Kirken, avsluttes med følgende ord: "Og slik kommer
min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av
hjertet tilgir sin bror." Det er nemlig i "hjertet" alt utspiller seg og
avgjøres. Det står ikke i vår makt å la være
å føle oss såret og å glemme krenkelse; men det hjerte
som åpner seg for Den Hellige Ånd, omdanner såret til
medlidenhet og renser hukommelsen ved å gjøre krenkelse om til
forbønn.
2844 () Kristen bønn
går så langt som til tilgivelse av fiender. Den forvandler disippelen ved å likedanne ham med Mesteren.
Tilgivelse er noe av det høyeste i kristnes bønn; bønnens
gave kan bare tas imot i et hjerte som er i samklang med Guds medlidenhet.
Tilgivelse vitner også om at i vår verden er kjærligheten
sterkere enn synden. Martyrene fra i går og i dag bærer et slikt
vitnesbyrd om Jesus. Tilgivelse er grunnforutsetningen for forsoning, både mellom Guds barn
og deres Far, og mann og mann imellom.
2845
() Det finnes hverken grense eller
mål for slik tilgivelse som i alt vesentlig er av guddommelig opphav. Dreier det seg om krenkelser
(om "synder" etter Luk 11, 4 eller om "skyld" etter Matt 6,
12), er vi i virkeligheten alltid skyldnere: "La ingen ha noe annet krav
på dere enn brorkjærlighet" (Rom 13, 8). Den Hellige
Treenighets fellesskap er kilde og sannhetskriterium for ethvert forhold. Dette
fellesskapet leves ut i bønnen, fremfor alt i eukaristien:
Gud tar ikke imot offer fra den splidaktige; Han
befaler ham å gå bort fra alteret for å forsone seg med sin
bror, slik at Gud kan tilfredsstilles ved fredsommelige bønner. Det
beste offer til Gud er fred og broderlig samhold oss imellom, det folk som er
forenet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds enhet.
VI.
"Og led oss ikke inn i fristelse"
2846
(, ) Denne bønnen angriper roten
til den som går forut, for våre synder er frukt av at vi har gitt
etter for fristelser. Vi ber vår Far om
ikke å "lede oss inn i" slike. Det er vanskelig å
oversette det greske uttrykket med ett ord: det betyr "bær ikke inn
i", "la oss ikke falle for fristelsen". "For
Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen" (Jak 1, 13),
Han vil tvert imot fri oss fra fristelser. Vi ber Ham om å ikke la oss
slå inn på den vei som fører til synd. Vi kjemper i striden
"mellom kjødet og Ånden". Denne bønnen ber om at
råds og styrkes Ånd må bli gitt oss.
2847 () Den Hellige Ånd
lærer oss å skjelne mellom prøvelse, som er nødvendig
for det indre menneskets vekst, for å oppnå "en standhaftighet som har
stått sin prøve" (Rom 5, 3-5), og fristelse som fører
til synd og død. Vi må også skjelne mellom å
"fristes til" og å "falle for" fristelsen. Til sist
river dømmekraften fristelsens maske av: tilsynelatende er dens
gjenstand "god", "herlig å se på",
"prektig" (jfr. Gen 3, 6), mens dens frukt i virkeligheten er døden.
Gud vil ikke
påtvinge det som er godt, Han vil ha vesener som er frie (...). En
fristelse er alltid godt for noe. Ingen uten Gud vet hva vår sjel har
fått fra Ham, ikke engang vi selv. Men fristelsen legger det for dagen,
slik at vi kan lære oss selv å kjenne, og dermed erkjenne vår
skrøpelighet, og for å gjøre oss nødt til å
takke for de goder fristelsen har latt komme for en dag.
2848
() "Å ikke gå inn i
fristelse" innebærer en hjertets beslutning: "For der hvor din
skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være. (...) Ingen
kan tjene to herrer" (Matt 6, 21. 24). "Siden vi da har fått
vårt liv i kraft av Ånden, la oss også ledes av Ånden i
vår ferd" (Gal 5, 25). Til dette "samtykket" til Den
Hellige Ånd er det Faderen som gir oss kraft. "Dere har ikke
vært satt på noen prøve som mennesker ikke kan bestå.
Og Gud er trofast; han vil ikke tillate at dere blir prøvet over evne,
men sammen med prøvelsen sørge for en utvei, ved å gi dere
kraft til å bære den" (1 Kor 10, 13).
2849
(, , , ) Slik kamp og slik seier er bare
mulig i bønn. Det er ved bønn Jesus overvinner fristeren,
både i begynnelsen og i sin siste angstfylte
kamp. Det er med sin kamp og smerte
Kristus forener oss i denne bønnen til Faderen. Han understreker
hjertets vaktsomhet i forening med sin egen. Vaktsomhet er "hjertets
årvåkenhet", og Jesus ber sin Far om å bevare "i
ditt navn dem du har gitt meg" (Joh 17, 11). Den Hellige Ånd
søker uten opphør å holde denne vaktsomheten levende i oss. Denne bønnen får
sin fulle dramatiske tyngde sett i forhold til den siste fristelse i vår
jordiske strid; den er en bønn om å holde ut inntil enden.
"Se, jeg kommer som en tyv! Salig den som våker (...)" (Åp 16, 15).
VII.
"men fri oss fra det onde"
2850 () Vår siste
bønn til Faderen bæres også oppe av Jesu bønn: "Jeg
ber deg ikke om å ta dem bort fra verden, men om å bevare dem fra
det onde" (Joh 17, 15). Den angår hver og en av oss, men det er fremdeles
"vi" som ber, i fellesskap med hele Kirken og for hele
menneskeslektens befrielse. Herrens bønn åpner hele tiden hele
frelsens økonomi for oss. Vår gjensidige avhengighet i syndens og
dødens tragedie snus til solidaritet innenfor Kristi legeme, til
"de helliges samfunn".
2851
() I denne bønnen er det onde
ikke noe abstrakt, men betegner en person, Satan, den onde, engelen som
står Gud imot. "Djevelen" (dia-bolos) er den som "legger
seg imellom" Guds plan og Hans "frelsesverk", utvirket i
Kristus.
2852
"Han har vært en morder fra begynnelsen (...) for han er en
løgner og løgnens far" (Joh 8, 44), "Satan er hans
navn, han som fører hele verden vill" - det er ved ham synden og døden
kom inn i verden, og det er ved hans endelige nederlag at all skapningen skal
bli "forløst fra synden og døden". "Vi vet at den som er
født av Gud, synder ikke; for Guds Sønn bevarer ham, og den Onde
kan ikke røre ham. Vi vet at vi er av Gud, mens hele verden ligger i den
Ondes makt" (1 Joh 5, 18-19):
Herren som har tatt
bort deres synd og tilgitt deres synder, er i stand til å beskytte og
verne dere mot djevelens anslag, han som står dere imot, slik at fienden,
som er vant til å avle synd, ikke kommer uforvarende over dere. Den som
stoler på Gud, frykter ikke demonen. "Hvis Gud er for oss, hvem skal
da være mot oss?" (Rom 8, 31).
2853
(, , ) Seieren over "denne verdens
fyrste" (Joh 14, 30) ble vunnet én gang for alle i den time da
Jesus frivillig gav seg i dødens vold for å gi oss sitt liv. Da
ble verden dømt, og denne verdens fyrste "støtes ut"
(Joh 12, 31; Åp 12, 11). Han som "forfulgte (...) kvinnen", får ikke tak i henne:
den nye Eva, "full av" Den Hellige Ånds "nåde",
er satt fri fra synden og dødens forgjengelighet (Den Hellige Guds Mor
Maria, alltid Jomfrus, ubesmittede unnfangelse og opptagelse). "I sitt
raseri mot kvinnen drog da Dragen bort for å føre krig mot resten
av hennes barn" (Åp 12, 17). Derfor ber Ånden og Kirken:
"Kom, Herre Jesus" (Åp 22, 17. 20), for Hans komme vil befri
oss fra den onde.
2854
(, ) Når vi ber om å bli
fridd fra den Onde, ber vi også om å bli befridd fra alle de
nåværende, tidligere og fremtidige onder som han er opphavsmann
eller pådriver til. I denne bønnen bærer Kirken all verdens
elendighet frem for Faderen. Sammen med befrielse fra alt det onde som tynger
menneskeheten ned, nedber den fredens kostelige gave og nåde til i
utholdenhet å vente på Kristi gjenkomst. Ved å be slik
foregriper den i troens ydmykhet alt og alles gjenopprettelse i Ham som har
"nøklene til døden og dødsriket" i sin makt
(Åp 1, 18), "Han som er og som var og som kommer, Allherskeren"
(Åp 1, 8):
Fri oss, Herre, fra
alt ondt og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din
barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot
all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser
Jesu Kristi komme.
|