IV. Hvordan kan man tale om Gud?
39 Ved å forsvare den
menneskelige fornufts evne til å kjenne Gud gir Kirken uttrykk for sin
tillit til at det er mulig å tale om Gud til alle mennesker og med alle
mennesker. Denne overbevisning er utgangspunktet for den dialog den
fører med andre religioner, med filosofi og vitenskap, og også med
ikke-troende og ateister.
40
Fordi vår kunnskap om Gud er begrenset, er vår tale om Ham det
også. Vi kan kun omtale Gud ut fra skapningen og med vår
menneskelige begrensning i kunnskap og tanke.
41 Alt som er skapt, bærer
i seg en viss likhet med Gud, særlig mennesket som er skapt i Guds bilde
og likhet. Det fullkomne i skaperverket (skapningens sannhet, godhet og skjønnhet)
gjenspeiler derfor Guds uendelige fullkommenhet. På denne måten kan
vi omtale Gud ut fra skapningens fullkommenhet, "for av storheten og
skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig
Skaperen må være" (Visd 13, 5).
42 Guds transcenderer alt det
skapte. Vi må derfor stadig rense vår språkbruk for det den
måtte innholde av begrensning, billedtale og ufullkommenhet, slik at vi
ikke forveksler den "uutsigelige, ubegripelige, usynlige, ufattelige" Gud med våre
menneskelige forestillinger om Ham. Våre menneskeord er alltid
dennesidige, stilt overfor Guds mysterium.
43 Når vi taler om Gud,
taler vi visselig på menneskers vis, men allikevel når vår
tale frem til Ham, selv om den ikke kan uttrykke Ham i Hans uendelige enkelhet.
For vi skal huske at "ikke før merkes likheten mellom Skaperen og
det skapte, før ulikheten mellom dem fremtrer med desto større
tydelighet", og også at "om Gud
kan vi ikke fatte hva Han er, bare det Han ikke er, og hvordan andre vesener
forholder seg til Ham".
Kort sagt
44
Mennesket er etter sin natur og sitt kall et religiøst vesen. Mennesket
kommer fra Gud og går til Gud og kan ikke leve et menneskeverdig liv uten
i frihet å leve knyttet til Gud.
45 Mennesket
er skapt for å leve i samfunn med Gud. Det er i Ham det finner lykken:
"Når jeg er helt i deg, vil sorg og prøvelse ikke være
mer; fylt av deg er mitt liv fullbyrdet".
46 Dersom
mennesket hører hva skaperverket og samvittigheten sier, er det i stand
til å oppnå visshet om Guds eksistens, Han som er alle tings opphav
og mål.
47 Kirken
lærer at den ene og sanne Gud, vår Skaper og vår Herre, kan
erkjennes med visshet ut fra skaperverket, takket være den menneskelige
fornufts naturlige lys.
48 Det er
mulig for oss å tale om Gud på en reell måte med utgangspunkt
i alt det fullkomne i skaperverket som er lignelser på Guds uendelige
fullkommenhet, selv om vår begrensede tale ikke kan utsi mysteriet.
49
"Uten Skaper svinner skapningen ut i intet". Dette er årsaken til at de troende vet seg drevet av
Kristi kjærlighet til å bringe den levende Guds lys til dem som
ikke kjenner Ham, eller som fornekter Ham.
|