II. Stadier på åpenbaringens vei
Alt fra opphavet av gir Gud seg til kjenne
54 "Gud som skaper og
bevarer alle ting ved sitt Ord, gir menneskene i skaperverket et vedvarende
vidnesbyrd om seg selv. Han som vil åpne veien for den frelse som kommer ovenfra,
åpenbarte dessuten seg selv fra begynnelsen av for våre
stamfedre". Han innbød dem til
samfunn med seg og ikledte dem nåde og rettferd.
55 Åpenbaringen sluttet
ikke med våre første foreldres syndefall. For "etter deres
fall lovet <Gud> dem forløsning, oppreiste dem og gav dem
håp om frelse. Han har også stadig sørget for
menneskeslekten, forat alle de som søker frelsen ved trofast å
gjøre det gode, skal få det evige liv".
Da vi hadde mistet
ditt vennskap ved å vende oss fra deg, overlot du oss ikke i
dødens vold (...) Flere ganger sluttet du din pakt med dem.
Pakten med Noa
56
) Etter at menneskeheten var blitt
splittet ved synden, søkte Gud først å frelse den ved
å frelse deler av den. I pakten Han inngikk med Noa etter syndfloden, kom Guds
"oikonomia" eller råd til frelse til uttrykk overfor
"folkeslagene", dvs. menneskene oppdelt "hver med sitt
språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag" (Gen 10,
5).
57Folkeslagenes
mangfold, som tilsvarer en orden som
både er kosmisk, samfunnsmessig og religiøs, er ment å sette
grenser for den falne menneskehets hovmot, en menneskehet som etter sitt onde
samråd selv ville skape enhet
på Babels vis. Men på grunn av synden trues denne foreløpige
frelsesplan av den hedenske ondskaps flerguderi og av folkets og dets fyrstes
avgudsdyrkelse.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i
henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra
oversettelsen av 1992-utgaven - er .)
58, ) Pakten med Noa står
ved lag så lenge hedningenes tid varer, inntil Evangeliet blir
forkynt for all verden. Bibelen holder i ære noen av
"folkeslagenes" store menn, slik som "den rettferdige
Abel", prestekongen Melkisedek som er et bilde på
Kristus, eller de rettferdige
"Noa, Daniel og Job" (Esek 14, 14). Slik viser Skriften hvilken
hellighet de er i stand til å nå, de som lever etter pakten med Noa
i påvente av at Kristus "samler til ett alle de Guds barn som var
spredt omkring" (Joh 11, 52).
Gud utvelger Abraham
59, ) For å forene en
splittet menneskehet valgte Gud ut Abram og kalte ham "bort fra ditt land
og din slekt og din fars hus" (1 Mos 12, 1) og gjorde ham til Abraham, det
vil si "far for mange folk" (1 Mos 17, 5): "I deg skal alle
slekter på jorden velsignes" (1 Mos 12, 3).
60, , ) Det folk som nedstammer fra
Abraham, ble bærer av løftet til patriarkene, - det utvalgte folk, kalt til å berede den
dag da alle Guds barn samles inn i Kirkens enhet; folket er den rot som
hedningene podes inn i etter å ha kommet til troen.
61Patriarkene,
profetene og andre skikkelser i Det Gamle Testamente er alltid blitt, og vil
alltid bli hedret som helgener i samtlige av Kirkens liturgiske tradisjoner.
Gud fostrer sitt
folk Israel
62, , ) Etter patriarkenes tid
fostret Gud Israel som sitt folk og fridde det fra trelldommen i Egypt. Han
sluttet pakten på Sinai med det og gav det sin lov ved Moses, slik at det
kunne anerkjenne og tjene Ham som den ene, levende og sanne Gud, en omsorgsfull
Fader og rettferdig dommer, og vente på den Frelser som var blitt lovet.
63, , ) Israel er Guds folk av
prester, det folk som "Herrens navn er nevnt over" (Deut
28, 10). De er det folk "som Gud først talte til", "de eldste brødre" i Abrahams tro.
64, , ) Ved profetene oppdrar Gud
sitt folk i håpet om frelsen, i påvente av en ny og evig pakt med
alle mennesker, en pakt som er innskrevet i hjertene. Profetene forutsier en fullkommen forløsning for Guds folk, en
renselse fra all troløshet, en frelse som alle folkeslag
skal få del i. Det er fremfor alt Herrens
fattige og ydmyke som bærer dette
håpet i seg. Hellige kvinner som Sara, Rebekka, Rakel, Mirjam, Debora,
Anna, Judit og Ester holdt levende håpet om Israels frelse. Den reneste
av disse kvinneskikkelser er Maria.
|