IV. Skriftenes kanon

120Det var den apostoliske Tradisjon som hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle regnes med blant De Hellige Bøker. Listen over disse kalles Skriftens "kanon". Den inneholder 46 skrifter i Det Gamle Testamente (45 dersom man regner Jeremias og Klagesangene som én bok) og 27 i Det Nye:

I Det Gamle Testamente: Genesis, Exdus, Leviticus, Numeri, Deuteronomium (1.-5. Mos), Josva, Dommerne, Rut, de to Samuelsbøker, de to Kongebøker, de to Krønikebøker, Esras og Nehemias, Tobit, Judit, Ester, de to Makkabeerbøker, Job, Salmene, Ordspråkene, Forkynneren, Høysangen, Visdommen, Sirak, Esaias, Jeremias, Klagesangene, Baruk, Esekiel, Daniel, Hoseas, Joel, Amos, Obadias, Jonas, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanias, Haggai, Sakarias, Malakias.

I Det Nye Testamente: Evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, Apostlenes gjerninger, St. Paulus epistler til Romerne, 1. og 2. brev til Korinterne, til Galaterne, til Efeserne, til Filipperne, til Kolosserne, 1. og 2. brev til Tessalonikerne, 1. og 2. brev til Timoteus, til Titus, til Filemon, brevet til Hebreerne, Jakobs brev, 1. og 2. Petersbrev, Johannes tre brev, Judas brev og Åpenbaringen.

Det Gamle Testamente

121Det Gamle Testamente er en umistelig del av Den Hellige Skrift. Dets bøker er inspirert av Gud og av varig verdi, for Den Gamle Pakt er aldri blitt kalt tilbake.

122, , , "Hensikten med Det Gamle Testamente var først og fremst å forberede (...) Kristi, den universelle forløsers (...) komme." "Selv om disse bøker inneholder enkelte ufullkomne og forgjengelige elementer", vitner de om hele Guds pedagogikk og frelsende kjærlighet: "de inneholder sublime læresetninger om Gud, en frelsesbringende visdom om menneskelivet og en herlig bønneskatt; og endelig ligger mysteriet om vår frelse skjult i dem".

123Kristne holder Det Gamle Testamente i ære som Guds sanne Ord. Kirken har alltid forkastet tanken om vrake Det Gamle Testamente under påskudd av at Det Nye skulle ha gjort det foreldet (markionisme).

Det Nye Testamente

124"Guds Ord som er Guds kraft til frelse for hver den som tror, fremlegges og virker på enestående vis i Det Nye Testamentets bøker". Disse skrifter formidler den guddommelige åpenbarings endegyldige sannhet. Deres sentrum er Jesus Kristus, Guds Sønn blitt menneske, det Han gjorde, lærte og led, Hans herliggjørelse og Kirkens første tid under Den Hellige Ånds virke.

125Evangeliene utgjør Skriftenes hjerte, for "de er jo hovedvitnesbyrdet om vår forløsers, det menneskevordne Ords liv og lære".

126I tilblivelsen av evangeliene er det mulig å spore tre etapper:

Jesu liv og undervisning: Kirken fastholder på det bestemteste at de fire evangelier, "hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens Han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet". Den muntlige overlevering: "Etter Herrens himmelfart overleverte apostlene sine tilhørere det som Jesus hadde sagt og gjort, med denne fullstendigere innsikt som de selv, belært av Kristi herliggjørelse og opplyst av sannhetens Ånd, var nådd frem til." De skrevne evangelier: "Forfatterne av de fire evangelier utførte sitt verk ved å velge blant de mange overleveringer som muntlig eller endog skriftlig allerede forelå, ved å ordne noen av dem i sammendrag eller ved å fremlegge dem med henblikk på de enkelte kirkers situasjon, stadig også i form av forkynnelse, men slik at de alltid meddeler oss om Kristus hva som er sant og uforfalsket".

127, Det firfoldige Evangelium innehar en helt enestående plass i Kirken, noe som bevitnes av de æresbevisninger liturgien omgir det med, og av den tiltrekningskraft det til alle tider har utøvet på helgenene:

Det finnes ingen bedre, dyrebarere eller herligere lære enn Evangeliets. Se og hør hva vår Herre og lærer, Kristus, lærte i ord og gjorde i gjerning.

Fremfor alt er det Evangeliet som beskjeftiger meg i mine bønnestunder; der finner jeg alt det min stakkers sjel trenger. Stadig oppdager jeg der nytt lys, skjulte og hemmelighetsfulle meninger.

Enheten mellom Det Gamle og Det Nye Testamente

128, Allerede i apostolisk tid og til stadighet senere i Tradisjonen har Kirken forklart enheten i Guds frelsesplan i de to Testamenter ved hjelp av typologi. I Guds verk i den gamle pakt ser typologien forvarsler om det Han fullbyrdet i tidens fylde, i sin inkarnerte Sønns person.

129, , Kristne leser altså Det Gamle Testamente i lys av Kristus, død og oppstanden. Ved å lese typologisk oppdager man hvor uuttømmelig innholdet i Det Gamle Testamente er. Men en slik lesemåte må ikke få en til å glemme at Det Gamle Testamente beholder sin egenverdi som åpenbaring, slik vår Herre selv bekrefter. Dessuten må Det Nye Testamente også leses i lys av Det Gamle. Den første kristne undervisning i troen støttet seg stadig på det. Ifølge et gammelt ordtak er Det Nye Testamente skjult i Det Gamle, mens Det Gamle avdekkes i Det Nye: "Det Nye er skjult i Det Gamle, og i Det Nye avdekkes Det Gamle".

130Typologi betyr en dynamisk bevegelse i retning av fullbyrdelsen av den guddommelige frelsesplan, da "Gud blir alt i alle" (1 Kor 15, 28). Patriarkenes kallelse og utferden fra Egypt f. eks., mister intet av sin egenverdi i Guds frelsesplan siden de er mellomstadier i fullbyrdelsen av den.