Innledning
Å
bevare den tro som er gitt den i varetekt, - slik er den sendelse Herren gav
sin Kirke, og som den lever etter til alle tider. Det annet økumeniske
Vatikankonsil, som ble åpnet for tredve år siden av min forgjenger
Johannes 23., i salig ihukommelse, hadde til hensikt og ønsket å
kaste lys over Kirkens apostoliske og pastorale sendelse, og å
føre alle mennesker, ved Evangeliets sannhets strålende lys, til
å søke og lære å kjenne Kristi kjærlighet som
overgår alt (jfr. Ef 3, 19).
Pave
Johannes 23. gav kirkemøtet som dets fremste oppgave å ta bedre
vare på og bedre utlegge den kristne tros skatt, slik at den skulle bli
lettere tilgjengelig for Kristi troende og for alle mennesker av god vilje.
Derfor skulle ikke konsilet først og fremst fordømme feiltagelser
i tiden, men fremfor alt prøve å fremheve troslærens
skjønnhet og styrke på verdig vis. "Lyset som utgår fra
dette konsil", sa han, "kommer til å bli en kilde til
åndelig berikelse for Kirken (...). Etter her å ha hentet ny kraft,
kommer den til å se fremtiden i møte uten frykt. (...) Det er med
glede og uten frykt vi skal ta fatt på et arbeid som tiden gjør
nødvendig, idet vi går videre på den vei Kirken nå har
gått i nær tyve århundrer".
Med
Guds nådes hjelp maktet konsilfedrene i løpet av fire
arbeidsår å utarbeide et betraktelig antall læremessige
fremstillinger og pastorale direktiver til beste for hele Kirken. Her kan
både hyrder og troende finner retningslinjer for den "fornyelse av
tenkemåte, handlemåte, etikk, moralsk styrke, glede og håp
som var selve konsilets mål".
Etter
at konsilet ble avsluttet, har det uten opphør inspirert Kirkens liv. I
1985 kunne jeg si følgende: "For meg, som fikk den særlige
nåde å være til stede og ta aktivt del i arbeidet under
Vaticanum 2, har konsilet alltid vært og er, særlig nå under
mitt pontifikat, en stadig referanseramme for min pastorale aktivitet, idet jeg
bevisst bestreber meg på å sette dets retningslinjer ut i livet
på en konkret og trofast måte, både i lokalkirkene og i
Kirken som helhet. Vi må uavlatelig vende tilbake til denne kilde".
Det
var i denne ånd jeg den 25. januar 1985 sammenkalte Bispesynoden til
ekstraordinært møte i anledning tyveårsdagen for konsilets
avslutning. Målet med dette møtet var å feire de
nådegaver og åndelige frukter Det annet Vatikankonsil hadde
båret, å fordype seg i dets undervisning for bedre å tilegne
seg den og å fremme kjennskapen til og iverksettelsen av dets lære.
Ved
denne anledning ytret synodefedrene ønske om "at det måtte
utarbeides en katekisme eller et kompendium av hele den katolske lære om
tro og moral som kunne tjene som referansetekst for de katekismer eller
fremstillinger av troen som blir forfattet i de enkelte land. Fremstillingen av
læren bør være bibelsk og liturgisk, fremlegge troen
på en sikker måte, samtidig som den er tilpasset de kristnes
virkelige liv". Allerede ved synodens avslutning gjorde jeg dens
ønske til mitt, idet jeg anså at det "svarer helt til et
virkelig behov, både i Kirken som helhet og i de enkelte
lokalkirker".
Hvordan
skulle man kunne unnlate å takke Herren av hele sitt hjerte på en
dag som denne, da vi kan skjenke hele Kirken, under navn av Den Katolske Kirkes
Katekisme, denne tekst til referansetekst for en trosundervisning som er
fornyet ved troens livgivende kilder!
I
kjølvannet av den liturgiske fornyelse, av den nye utgave av kirkeretten
for den latinske Kirke og de nye canones for de orientalske Kirker, kommer
denne katekisme til å yte et meget viktig bidrag til den fornyelse av alt
kirkelig liv som Det annet Vatikankonsil ønsket og satte i verk.
|