Innledning

Å bevare den tro som er gitt den i varetekt, - slik er den sendelse Herren gav sin Kirke, og som den lever etter til alle tider. Det annet økumeniske Vatikankonsil, som ble åpnet for tredve år siden av min forgjenger Johannes 23., i salig ihukommelse, hadde til hensikt og ønsket å kaste lys over Kirkens apostoliske og pastorale sendelse, og å føre alle mennesker, ved Evangeliets sannhets strålende lys, til å søke og lære å kjenne Kristi kjærlighet som overgår alt (jfr. Ef 3, 19).

Pave Johannes 23. gav kirkemøtet som dets fremste oppgave å ta bedre vare på og bedre utlegge den kristne tros skatt, slik at den skulle bli lettere tilgjengelig for Kristi troende og for alle mennesker av god vilje. Derfor skulle ikke konsilet først og fremst fordømme feiltagelser i tiden, men fremfor alt prøve å fremheve troslærens skjønnhet og styrke på verdig vis. "Lyset som utgår fra dette konsil", sa han, "kommer til å bli en kilde til åndelig berikelse for Kirken (...). Etter her å ha hentet ny kraft, kommer den til å se fremtiden i møte uten frykt. (...) Det er med glede og uten frykt vi skal ta fatt på et arbeid som tiden gjør nødvendig, idet vi går videre på den vei Kirken nå har gått i nær tyve århundrer".

Med Guds nådes hjelp maktet konsilfedrene i løpet av fire arbeidsår å utarbeide et betraktelig antall læremessige fremstillinger og pastorale direktiver til beste for hele Kirken. Her kan både hyrder og troende finner retningslinjer for den "fornyelse av tenkemåte, handlemåte, etikk, moralsk styrke, glede og håp som var selve konsilets mål".

Etter at konsilet ble avsluttet, har det uten opphør inspirert Kirkens liv. I 1985 kunne jeg si følgende: "For meg, som fikk den særlige nåde å være til stede og ta aktivt del i arbeidet under Vaticanum 2, har konsilet alltid vært og er, særlig nå under mitt pontifikat, en stadig referanseramme for min pastorale aktivitet, idet jeg bevisst bestreber meg på å sette dets retningslinjer ut i livet på en konkret og trofast måte, både i lokalkirkene og i Kirken som helhet. Vi må uavlatelig vende tilbake til denne kilde".

Det var i denne ånd jeg den 25. januar 1985 sammenkalte Bispesynoden til ekstraordinært møte i anledning tyveårsdagen for konsilets avslutning. Målet med dette møtet var å feire de nådegaver og åndelige frukter Det annet Vatikankonsil hadde båret, å fordype seg i dets undervisning for bedre å tilegne seg den og å fremme kjennskapen til og iverksettelsen av dets lære.

Ved denne anledning ytret synodefedrene ønske om "at det måtte utarbeides en katekisme eller et kompendium av hele den katolske lære om tro og moral som kunne tjene som referansetekst for de katekismer eller fremstillinger av troen som blir forfattet i de enkelte land. Fremstillingen av læren bør være bibelsk og liturgisk, fremlegge troen på en sikker måte, samtidig som den er tilpasset de kristnes virkelige liv". Allerede ved synodens avslutning gjorde jeg dens ønske til mitt, idet jeg anså at det "svarer helt til et virkelig behov, både i Kirken som helhet og i de enkelte lokalkirker".

Hvordan skulle man kunne unnlate å takke Herren av hele sitt hjerte på en dag som denne, da vi kan skjenke hele Kirken, under navn av Den Katolske Kirkes Katekisme, denne tekst til referansetekst for en trosundervisning som er fornyet ved troens livgivende kilder!

I kjølvannet av den liturgiske fornyelse, av den nye utgave av kirkeretten for den latinske Kirke og de nye canones for de orientalske Kirker, kommer denne katekisme til å yte et meget viktig bidrag til den fornyelse av alt kirkelig liv som Det annet Vatikankonsil ønsket og satte i verk.